Søk i bloggen

Saturday, December 31, 2016

Det Gode Budskap

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen lille julaften, i spalta Naturligvis. 

Alle gode familier lyver til sine barn. Fra før de skjønner språk, møter de løgnen som vi så glad hver julekveld serverer. «Er det noen snille barn her?» roper en beskjegget figur i rød hette, før man overøses med gaver og klemmer og må synge og vifte bort imaginære rotter med en imaginær grøtsleiv. Løgnen forfektes fra alle hold, fra kjøpsstanden, fra besteforeldre og tanter, som en gedigen prank servert av hele verden.
Sjokket over løgnen setter sine spor hos enkelte, men hos mange bare blir det bare en litt pussig greie. Nylig kom jeg over en families løsning på nisseløgnen som vi alle kan lære noe av, og som også kan lære oss noe om hvordan vi forholder oss til klimaendringene verden vil se i kommende år.

Når barnet når en passende alder, tar man det til side og sier: «Jeg ser du har vokst mye det siste året. Du har gjort god handling x, y, og z og har utvist medmenneskelighet. Det er åpenbart at du har blitt moden for å bli nissen. Ja, for du har jo sikkert sett at de fleste nisser du møter er helt vanlige folk som har kledd seg ut.» Så kan man snakke om hvordan nisser ikke gir for personlig vinning, men fordi det gir en god følelse, og fordi det skaper positive spor ute i verden. Deretter hjelper du barnet med å velge ut en nabo eller kjenning som har et behov, før man anskaffer en presang og i hemmelighet overleverer den. Slik blir nisseløgnen en god hemmelighet de får ta del i. Og viktigst: Man viderefører en god kultur der man gjør små ting for å gjøre verden bedre, bit for bit. Man viser hva slags verden man vil leve i. Å gi tøfler til en barføtt avishentende nabo gjør lite for å endre hennes sosioøkonomiske vilkår,  men det er få som vil nekte å gi uselviske gaver av den grunn.

Hva har så denne nissefortellingen å gjøre med klimaet?

Stadig møter jeg folk som vegrer seg for å gjøre små, personlige ofre for å redusere egne CO2-utslipp, siden det føles som en dråpe i havet. Rent matematisk stemmer det jo – om jeg kutter en kjøttmiddag i uka er det en ørliten del av det vi har igjen i karbonbudsjettet, og det er åpenbart at land som Kina og USA må gjøre noe før det faktisk monner. (For mer om karbonbudsjett kan du lese Bill McKibbens artikkel «Global Warming’s Terrifying New Math» fra 2012).

Men små, personlige handlinger har rekkevidde langt utover CO2-tallet med to streker under. Vi mennesker er nemlig ekstremt sosiale vesener. Bare ta med noen venner og still dere feil vei i en heis, så ser dere nok at nye passasjerer litt forvirret stiller seg slik dere står. Sosialt press kan brukes til å få folk til å handle irrasjonelt. Men vi kan også bruke det samme til å spre fornuft også.

Alle vanene du legger deg til, alle tingene du gjør hver dag, legges merke til av andre. Forskning viser at å se naboen resirkulere er mer holdningsskapende enn den dyreste resirkuleringskampanje. At jeg velger tog når jeg skal på møter i andre byer, blir lagt merke til av de andre, så de oftere velger det samme når de har anledning. En vegetarmiddag med venner gjør vaneendring lettere.
Sosialiteten slår også ut på andre måter. Hvis man stadig okker seg over at «alle flyr jo alt de kan uansett!» viderebringer man faktisk et budskap om hva som er normen, selv om det gjøres i et negativt lys. De fleste av oss er villige til å gjøre sammen det vi ikke tør å gjøre alene. Kollektivet fritar oss for liksom for individuelt ansvar. Hvis normen er å drite i miljøet, ja, så gjør vi det da. Men du er jo med å skape nye normer også.

Det er lett å tenke at en femtilapp i koppen til en du treffer på gata ikke betyr noe i det store bildet. Sånn kan man også tenke om å dele en klimaopplysende artikkel i sosiale medier. Men når du velger kjøttfri middag, gir opplevelser eller brukte ting til jul, viser du at du tar globale utfordringer seriøst, hva slags verden du vil leve i, og hva du synes er viktig.


For hver og en av oss forsterker det følelsen av ansvar vi har for hvilken verden som omgir oss. Og fra hver og en av oss kommer det klar tale om hvordan vi vil ha det. Det er noe både bedrifter og politikere får med seg.

Saturday, December 03, 2016

Karbondietten

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 2. desember 2016, under vignetten Naturligvis.



Julebordsesongen er allerede over. Begynn med nyttårsforsettene nå.

Denne uken har klimabudsjett kun betydd en ting: Et grønt skatteskifte og en offensiv klimapolitikk som ble lovet av regjeringen både i samarbeidsavtalen og i fjorårets budsjettavtale, men som regjeringspartiene ikke har vært villige til å gi. Men utenfor høstens budsjettforhandlinger betyr klimabudsjett noe langt større. Du har sikkert hørt at situasjonen er alvorlig, forvirrende og kompleks, men vi har også fått et nytt verktøy til å gripe dagen an: En karbondiett. 

Foran oss står det en enorm kake som vi ikke kan spise. Jeg snakker naturligvis om alle karbonressursene vi har funnet på kloden og som vi har kjempelyst til å bruke opp, litt av vane og litt av komfort. Heldigvis er vi mennesker både tilpasningsdyktige og handlekraftige, når vi bare har god forståelse for virkemidlene. Så la oss grave ned kaka og løpe oss en tur. 

Som med et kaloriregnskap etter julebordsesongen, vet vi i verdenssamfunnet nå en del om hva som skal til for å hindre at temperaturen «legger på seg». Vår kjennskap til forholdet mellom CO2 i atmosfæren og temperaturøkning gjør at vi også kan føre ekte klimabudsjett. 

I bunnen ligger et godt etablert regnestykke: CO2 + atmosfæren = temperaturøkning. Likt et kaloriregnskap der vi anslår at et overskudd på 7000 kcal utgjør én kilo vektøkning, har FNs klimapanel (IPCC) anslått at om vi forbrenner over 1000 milliarder tonn karbon fra vi begynte med sånt, fører det til to graders temperaturøkning. Dykker vi litt dypere i det budsjettet, finner vi tall vi alle kan og må forholde oss til. Selv om julebordsesongen er i gang her til lands, må vi nok anse den som over på verdensbasis. Du kan fortsatt spise litt kake, men må følge litt med på livreima også. 

Slik vekta kan svinge selv når du teller kalorier, svinger også mange av målene vi bruker for å forstå klimaet. Likevel er vi rimeligvis sikre på i hvilken grad total mengde karbonforbrenning gir temperaturøkning. Derfor mener mange at et endelig budsjett over mengden karbon vi rimelig kan sies å kunne bruke, er den beste og mest konkrete måten å forholde oss til påvirkningen vår på. Merk at dette tallet angir gigatonn karbon (GtC), som omdannes til gigatonn CO2 (GtCO2) med omtrent 3,6-gangeren. 

Før vi går videre, litt sannsynlighetsregning. Som en knagg: Husk at dataguru Nate Silver rett før valget i USA anslo at Hillary Clinton hadde 71 prosent sjanse for å vinne. I AR5-rapporten til IPCC har de laget scenarioer hvor de angir sannsynligheten for at ulike mengder utslipp har en gitt konsekvens. De 1000 GtC (giga er tusen millioner tonn) jeg nevnte øverst gir oss bare to tredels sjanse til å unngå to graders oppvarming. En tredels sjanse for å feile er ganske høyt, så vi burde kanskje skjerpe inn mer for å ha litt å gå på også. 

Vi har altså hatt mulighet til å forbrenne 1000 Gt karbon, ifølge IPCC. De regner fra den industrielle revolusjon, altså fra 1870. På 141 år, altså frem til 2011, slapp vi ut litt over halvparten av det. Puh, tenker man kanskje da. Bare halvveis på 150 år! Men akk. Siden vi stadig bruker mer, ligger vi an til å ha brukt opp resten (485 Gt) på bare 13 år, gitt at dagens forbruksnivå vedvarer. Det betyr at vi må nå nullutslippssamfunnet før barna som blir født i dag går ut av ungdomsskolen. Dagens karbonreservene som er klare til uthenting er forresten på 1549 GtC. 

Hvis vi tar utgangspunkt i karbonbudsjettet på 485 GtC og regner om til CO2, utgjør det omtrent 1000 GtCO2. Deler vi CO2-budsjettet på alle verdens borgere, har vi 143 tonn CO2 til hver. Gjennomsnittsnordmannen slipper ut omtrent ti tonn CO2 i året. Riktignok er verdenssnittet for personlige utslipp nærmere seks tonn. Men det er ikke mye å gå på selv om det er ujevnt fordelt. Strategien Norge fører i dag er som å prøve å få 1300 kalorier til å vare hele dagen, mens vi fortsatt spiser bacon og brownies til frokost. 

På den lyse siden kan du gjøre ditt uten at det krever all verdens. Med hverdagstiltak som å fokusere på reiser, shopping og matvaner kan du redusere dine personlige utslipp betraktelig. I NRK-serien «Live redder verden litt» reduserer Live Nelvik sitt utslipp fra 19 til 8,5 tonn per år med hverdagsgrep, selv om noen er litt kronglete. Gjennom å heve stemmen for klimaet i arbeid, privatliv og sivilsamfunn kan du også bidra til større endringer. Klimasaken er altfor viktig til å overlates til kranglende politikere og miljøorganisasjoner alene. Nå har du et budsjett. Bruk det.