Søk i bloggen

Saturday, October 15, 2016

Ikke få panikk

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 14.10.16 under vignetten Naturligvis.



Ikke få panikk

La oss ikke snakke om synkende stillehavsøyer. La oss snakke om torsken. 


Hold ut med meg gjennom dette tungsinnet: Vår tids største utfordring. Uante konsekvenser. Flom og naturkatastrofer. Grilling av kloden. Verdens sjette masseutryddelse. Du har hørt det før. Så hvorfor gjør vi ikke noe?

Kjenn litt på det. Hva skjer inni deg når du leser ordene over? For meg betyr det i alle fall maktesløshet. Dystopi. Skam. Samtidig føler jeg meg ikke helt ansvarlig. Jeg kan jo ikke noe for hvordan samfunnet er lagt opp? 

Menneskets psykologi er nesten unikt dårlig til å håndtere de komplekse utfordringene klimaendringene utgjør. En ting er det nå med forståelsen av klimavitenskapen i seg selv, den har vi grep om. Du og jeg og samfunnet vet godt hvor det bærer, vi har forstått grafen, vi har fått med oss begreper som CO2-ekvivalenter og vitenskapelig konsensus. Men vi sliter likevel med å gjøre noe, alt er enten så fjernt, så komplekst, så skremmende, så skyld-induserende, så problematisk i møte med vanene våre, at effekten er den totale lammelse.

Prøv denne samlingen ord i steden: Klimaendringene er en mulighet for økonomisk utvikling. Et helt energisystem må redesignes fra sløseriet i forrige århundre til en mye smartere måte å gjøre ting på. Det er en flott mulighet for å forbedre global kunnskapsdeling og samarbeid, og å skape en mer rettferdig verden.

Fikk du ikke litt mer lyst til å endre noe nå? Ordene kommer fra et intervju med Per Espen Stoknes, klimapsykolog og forfatter av boka /i/What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming /i/. Forskningen på klimaendringer og psykologi ble nesten tidoblet på 2000-tallet og er igjen nesten doblet fra 2010 til nå. Flere artikler i tillegg til Stoknes’ bok, som /i/Climate Change and Moral Judgment/i/ av Markowitz og Shariff forteller at dommedagsscenariene medier og aktivister ofte legger frem, bare fører til apati. Vi må nok akseptere at mennesker heller vil bidra på vinnerlaget enn å sitte blant klagere (enn om de har rett), men slik det ligger an i dag kommer vi alle til å tape uansett. 

Eller smak på disse ordene: Norge er et av få land som forvalter fiskebestandene på en bærekraftig måte. Det har vi tenkt til å fortsette med, men for å sikre den temperaturpåvirkelige raudåta som torskelarvene momser seg gjennom hver vår, må vi overføre forvaltningsevnene våre til klimatiltak. Da kan torsken fortsette å glede oss fra middagstallerkenen. Skam er en lammende følelse, og det er nyttigere å snakke på en måte som bringer stolthet og glede. Hvis vi klarer å koble nødvendige tiltak til eksisterende kilder til stolthet og trygghet, blir også krevende endringer lettere å svelge, og vi blir både mer kreative og villige til å bidra ifølge psykologien.

I tillegg er mange av effektene av klimaendringene for fjerne for våre nærsynte skaller. Synkende stillehavsøyer og kraftigere orkaner får ikke den norske folkesjela til å hutre. Nei, /i/vi/i/ må snakke om torsken. Når narrativet om klimaendringer handler om vårt ansvar for komplekst betingede problemer i fjerne strøk, melder hjernen seg gjerne ut. Så det er på tide å ta klimaproblemene inn i stua. 

Noe annet vi må innse er hvor sosialt påvirkelige vi er. Vi tobeinte hårløse er fra historien vår veldig sosiale dyr som tar hint og vink fra andre så fort vi har dem i kikkerten. Det betyr at når miljø er trendy, drar man med seg andre på prosjektet. Kollegaen som sykler til jobb gjør det kanskje mer fristende for deg og. Å se naboen resirkulere er mer effektivt enn den fjongeste reklameplakat. Hvis de eneste som bryr seg om miljø er en og annen raring som står og plukker gjennom søpla (en ellers sosialt uakseptabel handling) er ikke det noe vi ønsker å identifisere oss med. Det er fort gjort å snakke om at “Alle kjører for mye. Alle sløser strøm.” Men det de fleste av oss hører da er at “Dette er greit, for alle gjør det. Dette er normen.” Da taper miljøet, bare fordi vi ikke vil være den eneste ungen i gata med sykkelhjelm på.


Vi må absolutt snakke om klimaendringene. Masse. Hele tiden. Enkelte mener også at å snakke optimistisk undergraver alvoret i situasjonen, og at vi må komme oss over disse teite psykologiske blokkeringene. Men vi som bryr oss om miljøsaken må i alle fall vite om alle verktøyene vi har. Ikke minst må vi anerkjenne menneskehjernen, når vi kan utnytte dens svakheter for å få den med på laget.

Friday, October 14, 2016

Din tid er kommet

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 9.9.16, under vignetten Naturligvis.



Din tid er kommet

En gang var det dinosaurene som regjerte på jorda. Nå er det oss. 

På lærebokbildet av jorda står det fargerike barn og holder hender rundt hele kloden. Men de fleste vet godt hvordan det egentlig ser ut: en blinkende blå kule med grønne felter, og knapt et spor av oss er synlig hvis man suser ut i verdensrommet. Men tar vi geologbrillene på er nok det første bildet riktigere. Kloden er nå så full av spor etter oss og av vår påvirkning at geologer nå vurderer å innføre en ny geologisk epoke: antropocen. Menneskets tidsalder.

Først et kræsjkurs i geologi. Jordas 4,5 milliarder år lange liv deles inn i, fra største til minste enhet, eoner, æraer, perioder, epoker, og aldre. Dette er basert på store omveltninger i forutsetningene for liv, og forutsetningene livet lager. Epokene, den nest minste tidsenheten, har gjerne en størrelsesorden på noen millioner år, og ofte tosifrede millioner. Epoken vi nå er inne i heter holocen, og den begynte for 11 700 år siden, etter siste istid. Men geologene mener at vi hårløse tobeinte nå har forandret kloden i så stor grad at det er på tide å starte neste epoke. 

Tanken har svirret en god stund, før det i forrige uke ble lagt frem en formell anbefaling fra et panel geologer om å endre navnet på vår nåværende epoke. Allerede på åttitallet brukte biologen Eugene Stoermer begrepet for å betegne vår effekt på planeten. Atmosfærekjemiker Paul Crutzen populariserte begrepet i år 2000, og diskusjonen har gått siden om det virkelig står så ille til. Er vi bare selvopptatte? Men nå har altså de formelle prosessene begynt. Nå skal det arbeides med å finne stabile og pålitelige markører og lagres geologisk dokumentasjon før det eventuelt blir offisielt etter en vurdering i den internasjonale kommisjonen for stratigrafi.

Tegnene på vår dominans er allestedsnærværende. Først er restene etter atomprøvesprengningene vi begynte med på femtitallet. De radioaktive sporene kan finnes igjen overalt, som virvlende støv etter et nys ned i feiebrettet. Etter at vi begynte å kunstgjødsle har vi doblet mengden nitrogen og fosfor i jordsmonnet, så i hvert spadetak i våre jordlag er vi tilstede. Sort eksos og særegne karbonpartikler lander ikke bare på vinduene til byfolk, men på snøen som falt i fjor. Det smelter ned i duvende sjø hvor det daler til bunns og blir til sedimentlag som skal bli til stein i neste tidsalder. 

Vi etterlater også mer hverdagslige spor, nemlig plast og kylling. En gang i fremtiden, når vår sivilisasjon har raknet og andre leter etter våre spor, vil vi måtte tilgi forskere for å tro at det var høns som var den dominerende arten. Nå for tiden er det omtrent 19 milliarder av dem, bare 7 milliarder av oss, og siden de havner i søpla og vi destrueres på målrettet vis, blir de oftere fossiler enn oss. 

Ditt hverdagslige yoghurtbeger er et annet tegn på vår tid. Siden plast ikke lar seg nedbryte til spiselige komponenter blir alt som flyter uti havet og alt som flyter her på land bare brutt ned til mindre og mindre biter. Plast som ikke forbrennes blir ikke borte. Den bare fordeler seg tynnere og tynnere, som melis på en sjokoladekake. Det vil skape et gjenkjennelig lag blant svabergets striper, selv om du begynner å kjøpe druer i bomullsnett fra i morgen. For selv om vi skulle snu tilbake til enklere tider er effektene allerede skapt, og de varer fryktelig lenge. 

Enkelte mener begrepet antropocen klinger av dommedag. Nå har vi virkelig gjort det, liksom! Sølt over hele kloden! Å få de irreversible endringene slengt i fjeset kan ta motet fra de fleste. Kanskje gir også begrepet oss for mye makt sett i geologisk tidsskala. Naturen vinner alltid, på et eller annet vis. Andre igjen mener begrepet kan sette omfanget av vår eksistens på dagsorden på en ny måte, og motivere til drastiske endringer i ressursutnyttelse og våre liv i samspill med en levende planet.


Men det er lov å drømme. Kanskje blir antropocen kort, bare en blipp i geologisk tid. Kanskje fikser vi snart nøtta med fornybare materialer og fornybar energi. Et tynt lag med plastmelis før en ny normal. Dinosaurenes endelikt markeres av et tynt lag iridium fra asteroidenedslaget som tok knekken dem. Men den sluttstreken var også begynnelsen på pattedyrenes tid. Kanskje blir linjen som markerer vår ankomst tynn, mens epoken som bærer vårt navn blir lang og blomstrende.

Tilbake til naturen

Denne spalten sto på trykk i Klassekampen 5.8.16, under vignetten Naturligvis.



Tilbake til naturen

Miljøkampen foregår ikke bare i naturen. Den utkjempes også teknologisk. 


I juni var jeg i bryllup. Vielsen fant sted i Botanisk hage på Tøyen, og festen ved Akerselva. Men da de nygifte skulle rulle fra seremoni til sydende fest, var det ikke i en gammel Bentley eller en cabriolet. Nei, de hadde lånt en farkost fra Oslo Transportsykkel. Bruden satt i den digre kassa foran styret, og brudgommen tråkket. Bak dem skrallet hermetikkboksene da de gled gjennom Sofienbergparken. 

Miljøbevisste hippier har vi hatt lenge her i landet, men dette var slettes ikke noe hippiebryllup. Mange av gjestene hang også med i sykkelkortesjen. Bordkortene var festet i søte små krukker med humlevennlige blomsterfrø man kunne ta med hjem, og i en av talene ble det sagt at dette sannelig var en stor vår for brudgommen, som både fikk giftet seg med den beste, og endelig fikk ha bier i byen, i samme sesong. 

Joda, dette paret er kanskje ekstra miljøinteresserte. De to miljøtiltakene nevnt over er begge skritt tilbake mot litt enklere tider: mer natur i byen, og å sykle i steden for å kjøre. Men også teknologi  bidro til å redusere festens fotavtrykk. Invitasjonene gikk ut på e-post, og internettbaserte ønskelister skulle hindre bomkjøp av gaver. 

I disse dager er et fokus på natur og miljø mye mer enn å være naturinteresert eller drømmen om et småbruk. I tillegg til flere grønne opplevelser i hverdagen, omfavner mange moderne miljøbevisste folk også teknologiske muligheter til å bøte på klimaendringene og tenke helhetlig om kloden vår. 

Å lese bøkene sine på Kindle i steden for på papir er på sett og vis et miljøtiltak. Det samme er digitalisering av offentlige tjenester, og effektivisering gjennom mange arbeidsrettede apper. Et eksempel er postens rutebok som ifølge DN sparer posten for 50 millioner kroner i året, og miljøet for 13 millioner utskrifter. Online-møter kan spare oss for mange reiser. Internett og digital kommunikasjon gjør det også mulig at flere eier mindre, siden man kan dele på biler, verktøy og hageutstyr gjennom lokale deleordninger som nå er lette å koordinere. (Men strømforbruket til alle serverne dette krever må også med i regnestykket.)

Teknologi og vitenskap har også bidratt til å skape nye materialer som er lettere nedbrytbare og mer energieffektive. Materialer som er like sterke, men lettere, sparer transportenergi. Og vår kunnskap om planter har ført til påfunn som aeroponics, hvor man dyrker planter uten jord, i flere etasjer. Det gir tilgang på grønt i vanskelig dyrkbare områder, sparer vann, og er arealeffektivt.

All kunnskapen vi har samlet opp mens vi har jobbet på fabrikker, brukt datamaskiner og bygget nye maskiner og verktøy har også gjort sitt for å ta oss med tilbake til landlig idyll. For ekte gammeldags småproduksjon var slett ikke så flott. Da merkevaren /Wonder Bread/ kom på markedet i 1921 var det faktisk et vidunder. Før fabrikkbrødet kom, bragte lokale variasjoner med seg varierende kvalitet, usikre hygieniske forhold, og manglende kontroll over kornparasitter. Med standardiseringen fra fabrikken kunne du være helt sikker på nøyaktig hva som var i brødet ditt, i motsetning til brødet fra lokale bakere som varierte med kornsekk og hvem som var på jobb den dagen. Den samme nyvinningen var noe av det som gjorde McDonald’s til en suksess. Overalt på kloden kunne du få det samme, kjente, trygge og sikre. 

Tankegangen er nesten motsatt nå. Nå fnyser vi av det ensartede brødet, og holder vår steinovnsbakte surdeig av lokalmøllet spelt tett til brystet, for den vet vi i det minste hva det er i! Men sannsynligvis ville vi ikke kunnet glede oss over det uten at vi først hadde lært litt om standardisering av produksjon, hygiene på kjøkkenet, og effektiv distribusjon. Nå som vi har det på plass, kan vi trygt spise setterrømme fra fotturen til Renndølsetra i Innerdalen, for kvalitet og forpakning er like god som i butikken.

Med moderne teknologi og nyvunnen kunnskap dukker det opp nye måter å være miljøvennlig på.


Jeg skal ikke påstå at teknologi kan løse alle miljøproblemene våre, i hvertfall ikke i dag. Vi er nødt til å fire på noen krav og bære de reelle kostnadene av levesettet vårt selv. Teknologi kan slett ikke løse alt. Men på veien må vi bruke alle hjelpemidler vi har, og teknologi er ett av dem.