Søk i bloggen

Wednesday, May 04, 2016

En søppelfri verden?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 4.5.16 under vignetten Fokus.

For tiden går det rundt en underskriftskampanje på sosiale medier for å forby unødvendig plastemballasje på frukt og grønt. Kampanjen henviser til at svenske butikker selger frukt og grønt helt uten plastemballasje, helt uten problemer. I Oslo har det nå åpnet flere butikker som selger mat emballasjefritt – man bør ta med seg egne glasskrukker og bomullsposer for å handle der. Men er det egentlig så nyttig å avskaffe emballasje?

La oss begynne i de plastløse svenske fruktdiskene. Du husker kanskje den lykkelige tid da du kunne kjøpe mindre mengder enn 500 gram druer i norske butikker? Ifølge Bama ga løsvektsalg svinn på 10–15 prosent, mens når druer nå leveres i stiv plast, er svinnet på omtrent 2 prosent. Tall for andre frukter likner. Varene må også uansett emballeres for transport, om vi ikke vil at alt skal leveres som smoothie. Med korrekt emballasje minsker altså raten av skader og svinn og følgelig kaster vi mindre mat. I Norge har vi også Næringslivets emballasjeoptimeringskomité, som samarbeider med Miljødirektoratet om å sikre fornuftig emballasje på norske varer. Så det er ikke bare opp til plastselgerne.

Svaret på regnestykket ligger i matsvinn: CO2-messig er det verre med svinn enn med plast. Jo da, det finnes unødvendig emballasje. Men slike kampanjer setter ofte streken ved ingen emballasje, ingen søppel, null plast, og ser ikke ut til å reflektere over hva emballasjen faktisk sparer oss. Det finnes også de som forsøker unngå å skape søppel i det hele tatt. Den internasjonale Zero Waste-bevegelsen, som også finnes i Norge, skal ha honnør for å være prinsippfaste og å sette søkelyset på søppel. På Dagsrevyen i høst så vi en søppelfri entusiast som viste frem et Norgesglass med noen plastflak i, som var all søpla hun har skapt i siste halvår. Men i reportasjen fulgte vi henne også til en ferskvaredisk hvor hun ba om kjøttdeig i et medbrakt patentglass. Snakker vi om CO2-utslipp er selve kjøttproduksjonen atskillig verre enn emballasje og transport. Faktisk er det mer CO2-effektivt å kutte kjøtt en dag i uka enn å bare spise lokalprodusert mat. Alle må få velge sine egne kampsaker. Men er saken klima, er søppel underordnet.

Et liknende eksempel er kapselkaffe, som nylig ble forbudt i Hamburg under dekke av miljøvern. Men ser man på hele bildet fra gård til kopp er ikke forbruk av kapsler verre enn filter, fordi det blir mindre svinn av kaffe når man lager en og en kopp. Når man tar med arealbruk, vanning, transportvekt og svinn, står man faktisk igjen med lik miljøeffekt såfremt søpla havner der den skal, ifølge Framtiden i våre hender.

Det er et problem med søppel som havner i naturen. Ikke minst plast, som brytes ned til mikropartikler som hoper seg opp i næringskjedene og har ført til at det knapt finnes en sjøfugl igjen uten plast i magen. Plastforbruket på kloden bør absolutt ned. Og jeg vet at noen nok har naturen nærmest, ikke klimaendringene. Men en komplett søppelfri verden koster foreløpig mye for klimaet. 

Forbrukeres forvirring er forståelig. Dette er komplekse saker. Men miljøbevegelsen må ta ansvar for å faktasjekke alle ledd i kampsakene de tar for seg, ikke minst når det gjelder politiske tiltak. De som kjemper for naturvern framfor klima, må også være tydelige på det. Mitt forslag er CO2-merking som omfatter hele produksjonen og anslått transport, så forbrukere enklere kan velge varer med lave utslipp. Fremelsking av nedbrytbar emballasje vil også bidra, samt å jobbe for at den søpla som finnes, kommer dit den skal. Og dit bør nok også Hamburgs unyttige kapselkaffepolitikk.