Søk i bloggen

Saturday, October 17, 2015

Rosinen i laksepølsa

Denne teksten sto på trykk som Fokus-kommentar i Klassekampen 17.10.15. 



Ekspert er ikke en beskyttet tittel. Husk på det når du leser avisa.

I mandagens Aftenposten ble Niels Christian Geelmuyden sitert på følgende påstand: «Det er ingen som forteller folk at når laksen har spist det samme som gris i ti år, blir den gradvis en gris. (...) Laksen har blitt pølse.» Men ordtaket «Du er hva du spiser» ignorerer innsikter fra fysiologi, anatomi, genetikk, ernæring, kjemi og sikkert mange flere fagfelt. Alt som er levende og grønt på kloden spiser i hovedsak det samme, solskinn og vann, og er likevel ikke blitt samme vesen.

Geelmuyden er den siste og mest høylytte av en serie selvproklamerte eksperter som egentlig bare er eksperter i skrekk og gru og ikke i fakta. Mandag kom boka «Sannheten i glasset» på Cappelen Damm, etter den likelydende titulerte «Sannheten på bordet» fra 2013. Hans prosjekt er å formidle at myndighetene ikke passer på oss, og at vi selv må passe oss for det vi spiser. Hvorfor skal vi høre på denne mannen? Kan hvem som helst kalle seg ekspert?

Ja, man kan nesten det. Sosiologer har lenge diskutert hva som gjør en ekspert, og har ofte fokusert på at så lenge mange nok bruker ordet om noen, ja, så er de vel det da. Heldigvis finnes det dissenser: Vitenskapssosiolog Harry Collins har blant annet skrevet boka «Are We All Scientific Experts Now?», og på tross av hva Geelmuyden nok vil at du skal tro, er svaret han kommer frem til «Nei, slett ikke.» Det holder ikke å ha lest masse, hvis du har lest R, T og X, uten A, B og C.

Geelmuydens påstander spenner fra det føre-var-forsiktige til det riv-ut-øynene-riv ruskende gale. Han henviser til enkeltstudier blant kilovis av andre, og han påstår ting uten kontekst, som med kontekst ikke får deg til å rynke på nesen det grann.

Har du noen gang satt tennene i et eplefrø? Det smaker fryktelig bittert. Det inneholder faktisk spor av cyanid, og eplet har vokst slik i årtusener nettopp for at du ikke skal spise kjernen, men legge den fra deg på veien, hvor den kanskje kan få vokse opp til å bli et nytt tre. Men frukten er god og søt og saftig, nettopp så du skal gå på epleslang og ta med frukten videre. Dosen i frø et er likevel lav nok til at det er helt greit å spise et eple med kjerne og hus. I kroppen din er det nemlig ikke slik at gift er gift er gift. Alt avhenger av dose. Vann kan være giftig for kroppen din om du drikker for mye. Naturlig betyr ikke trygt.

Når vi dyrker matvarer i industrialiserte samfunn sprøyter vi ofte med pesticider (pest-drepere), så ikke andre vesener skal spise opp maten vår og den ikke skal bli infisert av skadelige organismer. Vi bruker altså stoffer som er trygge for oss i bruksdosene for å beskytte oss mot farligere saker. Slike avveininger er helt utenfor Geelmuydens idéverden. At det sprøytes med stoffer som kan være giftige slik eplekjerner kan være det, er i hans verden grunn til å slutte å spise epler.

Man bør ha et grunnleggende innsikt i forskningen for å forstå studiene Geelmuyden baserer seg på. Når man ser oppsiktsvekkende påstander må man sikre at man har nok forståelse til å vite hvordan påstanden passer inn i konteksten. Dessverre er det mange for tiden som ramser opp påstander uten å forstå det nyanserende grunnlaget.


Rosinen i den villedende pølsa Geelmuyden prøver å servere oss, er at vi nå kan ha en samtale om ekspertise, om hvorvidt tilliten vi har til kunnskaps- og forvaltningsinstitusjoner er velfundert og om hvordan man burde vurdere beslutninger man skal ta om livet sitt. Men sant å si foretrekker jeg rosiner uten slike mikkmakk-pølser servert av kokker med så rotete kjøkken.

Wednesday, August 19, 2015

Realfag i sekken



Denne teksten sto på trykk på side 2 i Klassekampen 19.08.15, under vignetten Fokus. 


Denne uken legger regjeringen frem sin realfagsstrategi, og Dagsrevyen meldte på søndag at Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil ha mer realfag i barnehagene. Det er et viktig forslag, men det må gjøres på rett måte. Det er ikke faktaene som må på bordet i barnehagen, det er vitenskap som del av kulturen. Naturfag må inn i allmenndannelsen.

Når barnehagens verdigrunnlag gjøres rede for i Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2011), uttrykkes mange av opplysningstidsverdiene: «Menneskelig likeverd, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse og solidaritet er sentrale samfunnsverdier som skal legges til grunn for omsorg, danning, lek og læring i barnehagen.» (s. 11). En påfallende mangel er en henvisning til rasjonalitet og vitenskapelig tenkning.

Der fagområdene som skal dekkes i barnehagen legges frem, står det blant annet i seksjonen for realfag at «Naturen er en kilde til skjønnhetsopplevelser og gir inspirasjon til estetiske uttrykk. Fagområdet skal bidra til at barn blir kjent med og får forståelse for planter og dyr, landskap, årstider og vær. (…) I dette inngår kjærlighet til naturen, forståelse for samspillet i naturen og mellom mennesket og naturen» (s. 44). At vitenskapelighet er en god måte å tilegne seg kunnskap på, kommer ikke frem. Det gjør heller ikke det faktum at man kan ha egne meninger, men ikke egne fakta.

I møte med vaksinefornektere, klimaendringsfornektere og en blomstrende alternativbransje, ser vi hvordan vitenskap som metode forkastes av den ene og den andre. Vitenskapen er bare en mening blant mange, påstås det. Men det er den jo faktisk ikke. Vitenskapelighet er en verdi, på linje med demokrati og menneskerettigheter, i tillegg til en metode som bringer oss gode svar. Som samfunn kan vi velge å lene oss på det objektive, rasjonelle og pålitelige, eller vi kan velge at hver har sin egen sannhet.

Vitenskapelighet er allerede en av verdiene vi tufter samfunnet på. Samfunnsdebatten preges av datadrevne analyser om alt fra effekten av sosiale intervensjoner til lovgivning om prostitusjon. Vi plasserer enorme ressurser i forskning. Norsk industri er tuftet på realfagskunnskap og det tilstrebes fornuftig forvaltning av våre ressurser.

På Dagsrevyen så vi en kunnskapsminister i labfrakk helle natron i en flaske eddik, og øynene til både Isaksen og barna ble store da det veltet opp en skumvulkan. Men dette er bare en liten flik av det som er vitenskap. Et overdrevent fokus på laboratoriet som vitenskapens arena undergraver vitenskapelighet som mål for all vår kunnskapsproduksjon, vår samfunnsdebatt, og vår higen etter en felles objektiv virkelighet borgerne kan ha glede av.

Alle trenger ikke å kunne gjøre vitenskapelig baserte vurderinger selv i møte med helsetilbud, ekspertråd og utredninger. For mange av oss vil det holde lenge å få gode råd av fagpersonell, enten det er en rørlegger, en lege, eller en vitenskapelig komité. Men da må tilliten til den faglig baserte ekspertisen være der. Blant flere tiltak for å bedre realfagskompetansen må vi bygge et samfunn som verdsetter vitenskap uten at alle må forstå hver nyanse.

Det er flott at naturfag kobles til glede og undring for barn. Men vitenskap og rasjonalitet er grunnleggende verdier i vårt samfunn. De bør fremmes som kulturelle verdier, blant de andre opplysningsverdiene vi lener oss på: menneskeverd, individuell frihet og toleranse. Uten vitenskap og rasjonalitet blir den samlingen en relativiserende suppe.


Wednesday, July 15, 2015

Kommentar om Lisa Williams i Aftenposten

Jeg glemte helt å fortelle at jeg skrev en litt morsk kommentar til Lisa Williams' Norgesbesøk i mars.










Kjernen er dette:
Når du ikke kan skille det som kunne vært ekte fra det som definitivt kan være falskt, hvordan tør du egentlig å risikere å erstatte minnene dine med det hun serverer? 

Hele teksten kan leses hos Aftenposten, 11.mars: Lisa Williams er en minnetyv. 

Wednesday, March 18, 2015

Fakta og Følelser

Denne teksten ble opprinnelig publisert på s.2 i Klassekampen onsdag 18. mars, under vignetten Fokus. 


Innsikter fra psykologien kan hjelpe til å få folk til å handle riktig. 
God informasjon må formidles gjennom psykologi, ikke bare fakta. Det har vi sett noen eksempler på i det siste. Selv om mange som har uttrykt skepsis til vaksiner nå har besluttet å vaksinere sine barn, har vi blitt svært oppmerksomme på hvilke argumenter og følelser som styrer folks valg i slike nære spørsmål. I slutten av februar kastet også en amerikansk senator en snøball i senatet for å motbevise global oppvarming – og heller ikke norske politikere evner å sette i gang tilstrekkelige klimatiltak. 

I begge tilfeller finnes faktaene – og enn så mye informasjon vi har er det mange som gjør motstand. Hvorfor er det slik?

Dessverre er vi mennesker ganske dumme – formet av en fortid som lærte oss å løse begrensede problemstillinger og som ikke akkurat fordret kritisk tenkning. Enten reagerer du kjapt via hjernens snarveier, ellers blir du syk av de rare bærene eller oppdager løven i graset for sent.

I møte med dagens store utfordringer får ofte disse tankebanene spille en unødig stor rolle. Det må formidlere og faktahavere være bevisste på. Dette har psykolog Jan-Ole Hesselberg i NRKs Folkeopplysningen vist oss i mange eksempler. Ifølge psykologien er vi fremdeles i stor grad styrt av følelser, vi er inkompetente risikovurderere, vi har biaser (skjevheter), og vi sprenger alltid budsjetter – vi overdriver våre egne evner til stadighet. For klimaet har dette også kommet på dagsordenen med begrepet klimapsykologi og bl. a. Per Espen Stoknes’ arbeid og nye bok. 

Når vi skal vurdere en risiko besvarer vi sjeldent spørsmålet «Hvor sannsynlig er egentlig dette?». Vi kjenner heller godt etter i magen og vurderer «Hvor bekymret er jeg?». 

En studie om risikoforståelse illustrerer dette. Folk ble spurt hva de er villige til å betale for en flyreiseforsikring som dekker ulike uhell, og fikk følgende svar i snitt: 14 dollar for å forsikre seg mot terrorisme, 10 dollar for mekanisk feil, og 12 dollar for alle årsaker. Det betyr altså at man kan være villig til å betale 24 dollar for en forsikring for terrorisme og mekanisk feil, men bare halvparten når årsak ikke er spesifisert. Vår evne til å skremmes av konkrete bekymringer overgår tallfestet risiko.

Dette påvirker både vaksinefrykt og tiltaksvilje i møte med klimaendringer. Det er lettere å se for seg dramatiske potensielle bivirkninger enn sykdommer vi ikke har møtt på mange år. Det er vanskelig å reagere på klimaendringene som kommer snikende år for år. 

Et annet relevant psykologisk fenomen kjenner vi fra moralfilosofien gjennom det velkjente “Trolley Problem” - jo mindre aktiv vår konsekvensgivende handling er, jo bedre. Likeledes vil børsspekulanter angre mer på at de handlet ved å selge seg ut av et lønnsomt selskap, enn dersom de var utenfor og ikke kjøpte seg inn - selv om konsekvensen er den samme.

Noen vil altså heller være ansvarlige for et barns sykdom fordi vi ikke vaksinerte, enn for en marginal sjanse for bivirkning fordi vi gjorde en inngripen. Og vi trives bedre med at klimaet simpelthen blir som det blir enn å stå til ansvar for de politiske konsekvenser våre tiltak måtte ha. Og vi tror jo at budsjettet holder. 

Faktaene hører vi stadig: Det er best å vaksinere. Tiltakene vi behøver for å begrense klimaendringene må settes i gang med en gang, nå, helst i går. Psykologene Jan-Ole Hesselberg og Per Espen Stoknes har begynt å sette fokus på hvilke sinnlige hindre vi må overkomme for å endre oss. Flere psykologer og sosiologer bør fremme sine perspektiver, og de burde gjøre det omkring flere saker. 


Å endre verden er en laginnsats. Det er på tide at flere fagfelter hjelper oss videre.

Friday, January 09, 2015

Why Serial should avoid true crime in the future

I, like most people in my demographic of upper middle class quasi-intellectual hipsters with a penchant for good storytelling, loved the podcast Serial. So many people loved it so much that they quickly fundraised enough money for production of season 2. The fans, the opiners, the yay-sayers, are already discussing what true crime case Serial should tackle next. In my opinion, they're making a huge mistake.


In my opinion, Serial should never touch true crime again.

First - the title. Serial means something examined in a, well, serial fashion. It does not mean crime. It is true that crime stories with a lot of twists, turns and new revelations of evidence are well suited to this format, but so are novels. So is life. So are longer stories than This American Life-producers have been able to squeeze into their hour-long podcasts. The production team know this. From This American Life, they are used to telling short stories, depicting scenes, showing brief images around a central topic. Once in a while they spend the whole hour of their show on just one story, and they always make a big deal of it. But the world is full of stories that are way longer and more complex than what can be fit in an hour. To me, that is what their title means. They want to return to the newspaper serial - the time when books where published in installments and you actually had to wait, and you could discuss the content in the interim. Serial doesn't need to have anything to do with crime. To me, it is a coincidence that their first topic happened to be a dusty old court case.

Second - innovation. What is the central innovation of Serial? To me, the central innovation is the format - not the topic. After a few years of the bulk of podcasts being made as weekly installments of talk radio, listeners were ready for something new in their ears. But there are several true crime podcasts out there, so that is not where the innovation lies. I think the only real differences from other podcasts to Serial are the production team, and their focus on the long format. The production team is unique - you can taste and smell the vibe of the parent podcast This American Life all over Serial. Their personality is what is popular. And the long format is established in the title. I think you can get true crime elsewhere if that is what you're after. I think the uniqueness of this team is in their storytelling ability. So, what should they do?



Part of the charm of This American Life is that I feel like I learn something about the human condition every week. I approach an old topic with fresh eyes and new vantage points. And this is what is Serial's strength as well. Not the suspense - others can offer suspense. Not the digging up of unique old cases - the existing suggestions for next season shows that finding mysterious cases is something more people can do.

What Serial offers me are the observations - the reflections - on truth, the justice system, the uncertainty of witness testimonies, what an ordinary and extraordinary day is, what we really notice about our surroundings, about friendship, motive, and what seemingly completely average humans are capable of. Serial has taught me this. I do not need it repeated.

Also, what is special about Serial is the format. Not the crime story, not the particular reflection of the back- and forth-nature of an investigation. Well - actually, what is special is kind of the back and forth: A process.

Serial's strength lies in it's ability to bring you on a long journey of reflection, of considerations, of changes in light of new evidence, and how your own perspective and evaluations change over time. There are many things in a human life, in the world, that follow this narrative and that are completely under-reported. Serial can actually follow a process. (Creds to my friend Vegard Tveito for eloquating this point about the process, and some of these examples.) One example of what they can do is follow a stand-up comedian as he or she develops their material - their set evolving each night on the road. Or they can follow the design of a new product - all the twists and turns and obstacles along the way. They can follow the course of a dramatic relationship, every episode making you take sides over and over. They can follow a researcher as he or she is searching for a discovery. Life is full of these kinds of serialized happenings and evolutions.

My request for the next season of Serial is that it once again finds a way for me to look at slightly mundane things with fresh observations. It doesn't have to do that through a mysterious true crime case. I want the long format, and I want the storytelling. But other than that, I think the production team should find exactly the amazing story they want to tell - and it really doesn't have to involve the police.