Wednesday, October 05, 2011

Om takt og tone - strategi i skepsis

Gjennom bruk av sosiale medier og et voksende virtuelt vennskap dukker det stadig opp nye diskusjoner i skepsismiljøet. Vi deler linker til rare ting, lufter tidvis frustrasjoner over pågående diskusjoner, og -- sukk -- vi innser at vi ikke alle er enige om alt. (Ikke et ekte sukk altså, bare for dramatisk effekt.)

Don't be a dick
Noen har sett Phil Plaits "Don't Be A Dick"- foredrag fra TAM i fjor (det het egentlig noe helt annet, men hvem husker vel det etter den setningen?) og etterlyser nye strategier for skeptikere. Vi bør ikke lenger snakke om oss og dem, sies det, men heller arbeide på en mer politisk måte.

Jeg er enig i mye. Det er vanskelig å jobbe ut fra et oss mot dem-perspektiv. Det er lite konstruktivt. Det gir inntrykk av at dersom man ikke allerede er i en leir kan man drite i alt det snakkes om. Det gir inntrykk av at det er meningsmotstandere som over tid blir mer og mer fiendtlige mot hverandre og at ingen har lyst til å endre mening.

Innspillene er viktige, og jeg har tatt dem til meg. Jeg håper vi klarer å få noe ut av dem.

Skyttergravskrig?
Nå i det siste har jeg også merket en debatt om hvorvidt det er konstruktivt eller skadende for skeptikere å frekventere ulike facebookgrupper der vi vet meningsmotstanderne er. Kanskje oppholder vi dem der. Kanskje holder vi "dem" fra å spre desinformasjonen eller forvirringen sin ute i fora der det faktisk når noen som kan la seg rykke av det.

Eller kanskje er det skeptikere som føler at her, HER kan jeg si noe. Her får jeg kvesset mine klør og skjerpet mine sanser, og selv om jeg kanskje ikke redder verden, gjør jeg noe.

Det synet forstår jeg. Jeg har vært der selv. Jeg diskuterte en stund kreasjonisme inne på verdidebatt.no. Der og da syntes jeg det var underholdende. Jeg gikk dessverre lei - og begynte å prioritere andre ting - men jeg kjenner lysten komme over meg innimellom. Det er gøy å diskutere. Jeg synes den innsatsen min type folk gjør inne på ulike fora er imponerende og flott.

Men når vi ut? Når vi dem som trenger oss? Jeg vet ikke. Jeg håper vi kan få hjelp av noen flinke kommunikasjonsfolk til å finne ut av det.

Mangfold
Det som i alle fall er sikkert, er at det finnes et mangfold av mennesker i vårt miljø. Jeg har begynt å få mer og mer sans for PZ Myers' tilnærming. Ikke at alle skal ralle i vei om hvilke idioter som finnes og bedrive blasfemi bare for moro (og fordi han synes det er viktig), men forsvaret han pleier å servere når andre anklager ham for å skade bevegelsen fordi han er så krass.

Vi trenger et mangfold av kommunikasjonsformer.

Skepsisbevegelsen blir stadig sammenlignet med å skulle gjete katter. Jeg synes det er en god analogi. Vi er fritt-tenkende mennesker med klare meninger. Det er klart vi ikke nødvendigvis er enige om alt. Og spesielt er det ikke lett der hvor empirien er tynn - som for eksempel i kommunikasjonsstrategi.

Et spenn av mennesker
Sadie Crabtree, Communications Director for JREF, holdt et flott foredrag om hvilke beskjeder vi skeptikere sender ut om oss selv gjennom språkbruk og aksjonsformer, om jeg kan kalle det det. Hun gjenga hvordan hun hadde vært tilhenger av John Kerry i presidentvalgkampen for noen år siden, helt til hun mottok brev i posten og hun la merke til underskriften hans nederst.

Der og da innså hun at han var et menneske som ikke kom fra samme sted som henne. Et menneske som aldri har vært i nærheten av å kunne betegnes som arbeiderklasse. Et menneske som ikke kunne representere henne.

Og hun argumenterte for at det er viktig at vi skeptikere husker på slikt når vi presenterer oss selv for andre. Det er et poeng vi kan huske på når vi møter mange mennesker, eller når vi aktivt går ut og sier noe.

Men det er en forskjell mellom oss og politikere. Vi representerer et utrolig spenn av mennesker. Alt fra overklasse-overleger til hvem som nå måtte skjule seg bak fingrene som møter tastaturet. Skeptikere er ikke en gruppe i annet enn at vi fremmer rasjonalitet, vitenskap, kritisk tenkning. Og dette er verdier mange har.

Hva er din strategi?
Derfor tenker jeg at et mangfold av strategier er viktig. Min strategi involverer klemmer og å vise at skeptikere er lune, engasjerte, omsorgsfulle mennesker. Andres strategi involverer humor, latterliggjøring og det tidvise skjellsordet. Sånn kan det kanskje bare være.

Noe av det jeg liker med skeptikerbevegelsen er nettopp det. Alle som er engasjerte er det på eget grunnlag. Alle har en ild inni seg, som de vil få vist til verden på noe som helst vis. Den ilden kan ikke kontrolleres fra styremøter. Det er det vel ingen som ønsker heller.

Men det er et ønske hos mange som allerede er involverte i såkalt skeptivisme at flere som allerede gjør flotte innsatser noen steder kanaliserer energien sin i konstruktive retninger. Gudene vet (?) at vi og bevegelsen trenger flere hender.

Eller har du kanskje ingen strategi?
Det er her de siste diskusjonene i miljøet kanskje havner. Noen med øre for strategi har oppdaget at andre "virrer", eller i det minste retter sin innsats og sine skyts mot noe de selv lurer på om er konstruktivt.

Sannsynligvis er hele spørsmålet feil, ettersom mange av de som driver denne formen for skeptivisme ikke gjør det etter nøye strategivurderinger. De gjør det fordi der føler de at de gjør sitt. De gjør det fordi der kan de bidra med noe.

Jeg vet ikke hva som er den rette strategien for bevegelsen som en helhet. Egentlig tror jeg det er å la folk gjøre som de vil, mens foreningen Skepsis prøver så godt den kan å tenke strategi - så i alle fall flaggskipet kan være mest mulig dokumentert konstruktiv. :) Og hvis vi kommer over noen klare sannheter og råd underveis, skal vi se til å dele dem med våre følgere, forhåpentligvis helt uten pekefinger.


Slik sett er det viktig at de siste diskusjonene ikke ses som noen anbefaling fra overformynderiet. Det ble stilt spørsmål fra privatpersoner; likeverdige parter. De som føler seg truffet kan svare, og ellers: don't panic.


Foreningen vil aldri kunne legge føringer på hvordan andre skeptikere opptrer - med mindre det er et tiltak som er i regi av Skepsis. Opplever skepsisbevegelsen i Norge sine første voksesmerter?





Tenke sjæl
Jeg tror vel det jeg egentlig prøver å si er:
1. Finn din egen uttrykksform for ditt skeptiske engasjement. (Hei! Det trenger jeg ikke be deg om en gang!)
2. Er du usikker på hva du vil eller hvordan du best kan fremme saken, still deg gjerne til disposisjon for eksisterende tiltak. Misliker du tiltaket, se (1).

None of the above, eller trenger du tips?

Send en epost til marit krøllalfa skepsis.no.



2 comments:

  1. Opplever at uansett hvor gode argumentene er, trengs det tid for at den andre personen skal endre noe særlig mening. Har derfor funnet ut at det som fungerer best for meg er kortere diskusjoner på veldig konkrete ting som: "det der magnetarmbåndet ditt, hvordan hjelper det blodgjennomstrømningen igjen? Du vet ikke? Jeg er skeptisk, (...)"

    ReplyDelete
  2. Jeg har også hatt mest suksess med å stille spørsmål om hva de mener om hvordan ting henger sammen. Over tid, og ved å holde fokus på et åpent sinn (Jeg hører på deg hvis du hører på meg), har jeg faktisk klart å omvende noen som var alternativt innstilt.

    ReplyDelete