Søk i bloggen

Saturday, January 28, 2017

Klimakamp for alle

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen fredag 27. januar under vignetten Naturligvis. 




Vi bør være strategiske når vi snakker om klima i lunsjpausen.

Klimaendringene treffer de fattigste landene hardest. Det blir tørke i sørlige strøk, og det rammer allerede sårbare næringer hardt. Bangladesh oversvømmes mer enn tidligere, fattige land mister det lille de har, infrastruktur går tapt og matsikkerheten svekkes. Følgelig handler mye av retorikken om venstresidas klimatiltak om å begrense skaden i andre deler av verden, og å omfordele både ansvar, rikdom og byrder.
    Men klimasaken handler om så mye mer. Vi gjentar igjen og igjen at det er vår tids viktigste utfordring. Alle never må bidra. Men enkelte rynker på nesen av at noen regner på bunnlinjen. At velbemidlede villabeboere heller avkarboniserer investeringene de har plassert i fond enn å begynne å ta bussen. De må ta bussen også.

Min påstand er at det neserynket har vi ikke råd til. I tillegg til solidaritet med verden har klimasaken budskap som appellerer til alle politiske retninger, og det vil tjene oss vel å argumentere på riktig måte i møte med ulike folk. Vi skylder fremtiden å sette til side våre ulikheter for å få alle med.
 
For alle kjenner vi en. En oppegående type som ikke er overbevist om at disse klimagreiene blir håndtert slik de burde. Fornybar energi kan ikke presses frem av staten, men tar over når markedet tar oss dit. Og dessuten er det ikke lønnsomt å legge ned oljeindustrien. Det er lett å bli oppgitt: Det handler jo ikke om oljeindustriens lønnsomhet — det handler om å redde kloden! Da får det koste hva det koste vil. Men enkelte lar seg ikke rikke av sånne argumenter.
    Den gamle løsningen var å bare pøse på med flere fakta om hvor ille det går, så ville de nok innse hvor viktig dette er og at ingen pris er for høy. Så enkelt er det nok ikke. Både høyresiden og venstresiden bryr seg (med noen ramaskrikende unntak). Ja, faktisk: Folk på den andre siden av det ideologiske spekteret fra den jevne leser av denne avisen bryr seg også om klimaendringene. Men med vår venstresideretorikk i bunnen finner vi lite å enes om.
    Vi på venstresiden må kanskje lære oss å støtte høyresidens tiltak i kampen, og å gi dem argumenter som appellerer til dem. En leksjon fra Effektiv Altruisme-bevegelsen kan være lur å ha i mente: Bill Gates’ fete lommebok redder flere liv enn en person som jobber for Leger Uten Grenser. Hvis vi kan få pengesterke og viljesterke folk fra høyresiden med på grønn omstilling, får det vidtrekkende konsekvenser. Det føles litt motsetningsfylt å oppfordre folk til å starte grønne bedrifter for å tjene penger heller enn for å redde verden, men faktum er at det hjelper. Det er viktigere at finansbaronen bryr seg om klimaendringene, enn at han gjør det på min måte.
 
Dem som vil gjøre noe for klimaet uten å gjøre personlige ofre, uten å lappe klær, forbruke mindre eller spise utgått mat, kan vi minne på at man kan velge firmaer som er opptatte av miljø. Har de masse penger til overs og ikke vil gi dem til Framtiden i våre hender, kan de investere i firmaer som jobber med fornybart. Dem som vil tyne mest mulig penger ut av olja før vi legger den ned, kan vi minne om at det fort blir for sent å være med på nye prosjekter hvis man ikke hiver seg med fra starten, slik CD-bransjen døde i møte med Spotify. Markedet har allerede bestemt seg. Markedet er med.
    Psykolog Dan Kahan forteller at identitet ofte er viktigere enn fakta når folk tar til seg informasjon. Vi samler evidens på identitets-sammenfallende måter heller enn sannhets-sammenfallende måter. Det påvirker hvilke fakta vi husker, og hva som vekker engasjement i oss.
Et talende eksempel  er en tråd på internettforumet Reddit om hvilke konservative verdier liberale hadde og motsatt. Mange konservative svarte at de brydde seg om klimaet, men de så det som en liberal (i amerikansk forstand) kampsak. Da blir det ikke så lett å ta det opp i middagsselskap.

Hvis du møter folk med andre politiske grunnholdninger enn deg selv, gjør du derfor lurt i å fremheve saker de vil bry seg om, heller enn å snakke om det du selv synes er viktig. Knip igjen om ateismen for å få med den religiøse på behovet for å forvalte kloden. Snakk om markedets kraft til din høyrevenn. Snakk om forurensning heller enn CO2 til klimaskeptikeren.
    Alle monner drar, som den velkjente regla går. Den gjelder også her. Men én nøtt sliter jeg fortsatt med, og jeg tar gjerne imot tips: Hva kan få med Carl I. Hagen?

Saturday, December 31, 2016

Det Gode Budskap

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen lille julaften, i spalta Naturligvis. 

Alle gode familier lyver til sine barn. Fra før de skjønner språk, møter de løgnen som vi så glad hver julekveld serverer. «Er det noen snille barn her?» roper en beskjegget figur i rød hette, før man overøses med gaver og klemmer og må synge og vifte bort imaginære rotter med en imaginær grøtsleiv. Løgnen forfektes fra alle hold, fra kjøpsstanden, fra besteforeldre og tanter, som en gedigen prank servert av hele verden.
Sjokket over løgnen setter sine spor hos enkelte, men hos mange bare blir det bare en litt pussig greie. Nylig kom jeg over en families løsning på nisseløgnen som vi alle kan lære noe av, og som også kan lære oss noe om hvordan vi forholder oss til klimaendringene verden vil se i kommende år.

Når barnet når en passende alder, tar man det til side og sier: «Jeg ser du har vokst mye det siste året. Du har gjort god handling x, y, og z og har utvist medmenneskelighet. Det er åpenbart at du har blitt moden for å bli nissen. Ja, for du har jo sikkert sett at de fleste nisser du møter er helt vanlige folk som har kledd seg ut.» Så kan man snakke om hvordan nisser ikke gir for personlig vinning, men fordi det gir en god følelse, og fordi det skaper positive spor ute i verden. Deretter hjelper du barnet med å velge ut en nabo eller kjenning som har et behov, før man anskaffer en presang og i hemmelighet overleverer den. Slik blir nisseløgnen en god hemmelighet de får ta del i. Og viktigst: Man viderefører en god kultur der man gjør små ting for å gjøre verden bedre, bit for bit. Man viser hva slags verden man vil leve i. Å gi tøfler til en barføtt avishentende nabo gjør lite for å endre hennes sosioøkonomiske vilkår,  men det er få som vil nekte å gi uselviske gaver av den grunn.

Hva har så denne nissefortellingen å gjøre med klimaet?

Stadig møter jeg folk som vegrer seg for å gjøre små, personlige ofre for å redusere egne CO2-utslipp, siden det føles som en dråpe i havet. Rent matematisk stemmer det jo – om jeg kutter en kjøttmiddag i uka er det en ørliten del av det vi har igjen i karbonbudsjettet, og det er åpenbart at land som Kina og USA må gjøre noe før det faktisk monner. (For mer om karbonbudsjett kan du lese Bill McKibbens artikkel «Global Warming’s Terrifying New Math» fra 2012).

Men små, personlige handlinger har rekkevidde langt utover CO2-tallet med to streker under. Vi mennesker er nemlig ekstremt sosiale vesener. Bare ta med noen venner og still dere feil vei i en heis, så ser dere nok at nye passasjerer litt forvirret stiller seg slik dere står. Sosialt press kan brukes til å få folk til å handle irrasjonelt. Men vi kan også bruke det samme til å spre fornuft også.

Alle vanene du legger deg til, alle tingene du gjør hver dag, legges merke til av andre. Forskning viser at å se naboen resirkulere er mer holdningsskapende enn den dyreste resirkuleringskampanje. At jeg velger tog når jeg skal på møter i andre byer, blir lagt merke til av de andre, så de oftere velger det samme når de har anledning. En vegetarmiddag med venner gjør vaneendring lettere.
Sosialiteten slår også ut på andre måter. Hvis man stadig okker seg over at «alle flyr jo alt de kan uansett!» viderebringer man faktisk et budskap om hva som er normen, selv om det gjøres i et negativt lys. De fleste av oss er villige til å gjøre sammen det vi ikke tør å gjøre alene. Kollektivet fritar oss for liksom for individuelt ansvar. Hvis normen er å drite i miljøet, ja, så gjør vi det da. Men du er jo med å skape nye normer også.

Det er lett å tenke at en femtilapp i koppen til en du treffer på gata ikke betyr noe i det store bildet. Sånn kan man også tenke om å dele en klimaopplysende artikkel i sosiale medier. Men når du velger kjøttfri middag, gir opplevelser eller brukte ting til jul, viser du at du tar globale utfordringer seriøst, hva slags verden du vil leve i, og hva du synes er viktig.


For hver og en av oss forsterker det følelsen av ansvar vi har for hvilken verden som omgir oss. Og fra hver og en av oss kommer det klar tale om hvordan vi vil ha det. Det er noe både bedrifter og politikere får med seg.

Saturday, December 03, 2016

Karbondietten

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 2. desember 2016, under vignetten Naturligvis.



Julebordsesongen er allerede over. Begynn med nyttårsforsettene nå.

Denne uken har klimabudsjett kun betydd en ting: Et grønt skatteskifte og en offensiv klimapolitikk som ble lovet av regjeringen både i samarbeidsavtalen og i fjorårets budsjettavtale, men som regjeringspartiene ikke har vært villige til å gi. Men utenfor høstens budsjettforhandlinger betyr klimabudsjett noe langt større. Du har sikkert hørt at situasjonen er alvorlig, forvirrende og kompleks, men vi har også fått et nytt verktøy til å gripe dagen an: En karbondiett. 

Foran oss står det en enorm kake som vi ikke kan spise. Jeg snakker naturligvis om alle karbonressursene vi har funnet på kloden og som vi har kjempelyst til å bruke opp, litt av vane og litt av komfort. Heldigvis er vi mennesker både tilpasningsdyktige og handlekraftige, når vi bare har god forståelse for virkemidlene. Så la oss grave ned kaka og løpe oss en tur. 

Som med et kaloriregnskap etter julebordsesongen, vet vi i verdenssamfunnet nå en del om hva som skal til for å hindre at temperaturen «legger på seg». Vår kjennskap til forholdet mellom CO2 i atmosfæren og temperaturøkning gjør at vi også kan føre ekte klimabudsjett. 

I bunnen ligger et godt etablert regnestykke: CO2 + atmosfæren = temperaturøkning. Likt et kaloriregnskap der vi anslår at et overskudd på 7000 kcal utgjør én kilo vektøkning, har FNs klimapanel (IPCC) anslått at om vi forbrenner over 1000 milliarder tonn karbon fra vi begynte med sånt, fører det til to graders temperaturøkning. Dykker vi litt dypere i det budsjettet, finner vi tall vi alle kan og må forholde oss til. Selv om julebordsesongen er i gang her til lands, må vi nok anse den som over på verdensbasis. Du kan fortsatt spise litt kake, men må følge litt med på livreima også. 

Slik vekta kan svinge selv når du teller kalorier, svinger også mange av målene vi bruker for å forstå klimaet. Likevel er vi rimeligvis sikre på i hvilken grad total mengde karbonforbrenning gir temperaturøkning. Derfor mener mange at et endelig budsjett over mengden karbon vi rimelig kan sies å kunne bruke, er den beste og mest konkrete måten å forholde oss til påvirkningen vår på. Merk at dette tallet angir gigatonn karbon (GtC), som omdannes til gigatonn CO2 (GtCO2) med omtrent 3,6-gangeren. 

Før vi går videre, litt sannsynlighetsregning. Som en knagg: Husk at dataguru Nate Silver rett før valget i USA anslo at Hillary Clinton hadde 71 prosent sjanse for å vinne. I AR5-rapporten til IPCC har de laget scenarioer hvor de angir sannsynligheten for at ulike mengder utslipp har en gitt konsekvens. De 1000 GtC (giga er tusen millioner tonn) jeg nevnte øverst gir oss bare to tredels sjanse til å unngå to graders oppvarming. En tredels sjanse for å feile er ganske høyt, så vi burde kanskje skjerpe inn mer for å ha litt å gå på også. 

Vi har altså hatt mulighet til å forbrenne 1000 Gt karbon, ifølge IPCC. De regner fra den industrielle revolusjon, altså fra 1870. På 141 år, altså frem til 2011, slapp vi ut litt over halvparten av det. Puh, tenker man kanskje da. Bare halvveis på 150 år! Men akk. Siden vi stadig bruker mer, ligger vi an til å ha brukt opp resten (485 Gt) på bare 13 år, gitt at dagens forbruksnivå vedvarer. Det betyr at vi må nå nullutslippssamfunnet før barna som blir født i dag går ut av ungdomsskolen. Dagens karbonreservene som er klare til uthenting er forresten på 1549 GtC. 

Hvis vi tar utgangspunkt i karbonbudsjettet på 485 GtC og regner om til CO2, utgjør det omtrent 1000 GtCO2. Deler vi CO2-budsjettet på alle verdens borgere, har vi 143 tonn CO2 til hver. Gjennomsnittsnordmannen slipper ut omtrent ti tonn CO2 i året. Riktignok er verdenssnittet for personlige utslipp nærmere seks tonn. Men det er ikke mye å gå på selv om det er ujevnt fordelt. Strategien Norge fører i dag er som å prøve å få 1300 kalorier til å vare hele dagen, mens vi fortsatt spiser bacon og brownies til frokost. 

På den lyse siden kan du gjøre ditt uten at det krever all verdens. Med hverdagstiltak som å fokusere på reiser, shopping og matvaner kan du redusere dine personlige utslipp betraktelig. I NRK-serien «Live redder verden litt» reduserer Live Nelvik sitt utslipp fra 19 til 8,5 tonn per år med hverdagsgrep, selv om noen er litt kronglete. Gjennom å heve stemmen for klimaet i arbeid, privatliv og sivilsamfunn kan du også bidra til større endringer. Klimasaken er altfor viktig til å overlates til kranglende politikere og miljøorganisasjoner alene. Nå har du et budsjett. Bruk det.

Saturday, October 15, 2016

Ikke få panikk

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 14.10.16 under vignetten Naturligvis.



Ikke få panikk

La oss ikke snakke om synkende stillehavsøyer. La oss snakke om torsken. 


Hold ut med meg gjennom dette tungsinnet: Vår tids største utfordring. Uante konsekvenser. Flom og naturkatastrofer. Grilling av kloden. Verdens sjette masseutryddelse. Du har hørt det før. Så hvorfor gjør vi ikke noe?

Kjenn litt på det. Hva skjer inni deg når du leser ordene over? For meg betyr det i alle fall maktesløshet. Dystopi. Skam. Samtidig føler jeg meg ikke helt ansvarlig. Jeg kan jo ikke noe for hvordan samfunnet er lagt opp? 

Menneskets psykologi er nesten unikt dårlig til å håndtere de komplekse utfordringene klimaendringene utgjør. En ting er det nå med forståelsen av klimavitenskapen i seg selv, den har vi grep om. Du og jeg og samfunnet vet godt hvor det bærer, vi har forstått grafen, vi har fått med oss begreper som CO2-ekvivalenter og vitenskapelig konsensus. Men vi sliter likevel med å gjøre noe, alt er enten så fjernt, så komplekst, så skremmende, så skyld-induserende, så problematisk i møte med vanene våre, at effekten er den totale lammelse.

Prøv denne samlingen ord i steden: Klimaendringene er en mulighet for økonomisk utvikling. Et helt energisystem må redesignes fra sløseriet i forrige århundre til en mye smartere måte å gjøre ting på. Det er en flott mulighet for å forbedre global kunnskapsdeling og samarbeid, og å skape en mer rettferdig verden.

Fikk du ikke litt mer lyst til å endre noe nå? Ordene kommer fra et intervju med Per Espen Stoknes, klimapsykolog og forfatter av boka /i/What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming /i/. Forskningen på klimaendringer og psykologi ble nesten tidoblet på 2000-tallet og er igjen nesten doblet fra 2010 til nå. Flere artikler i tillegg til Stoknes’ bok, som /i/Climate Change and Moral Judgment/i/ av Markowitz og Shariff forteller at dommedagsscenariene medier og aktivister ofte legger frem, bare fører til apati. Vi må nok akseptere at mennesker heller vil bidra på vinnerlaget enn å sitte blant klagere (enn om de har rett), men slik det ligger an i dag kommer vi alle til å tape uansett. 

Eller smak på disse ordene: Norge er et av få land som forvalter fiskebestandene på en bærekraftig måte. Det har vi tenkt til å fortsette med, men for å sikre den temperaturpåvirkelige raudåta som torskelarvene momser seg gjennom hver vår, må vi overføre forvaltningsevnene våre til klimatiltak. Da kan torsken fortsette å glede oss fra middagstallerkenen. Skam er en lammende følelse, og det er nyttigere å snakke på en måte som bringer stolthet og glede. Hvis vi klarer å koble nødvendige tiltak til eksisterende kilder til stolthet og trygghet, blir også krevende endringer lettere å svelge, og vi blir både mer kreative og villige til å bidra ifølge psykologien.

I tillegg er mange av effektene av klimaendringene for fjerne for våre nærsynte skaller. Synkende stillehavsøyer og kraftigere orkaner får ikke den norske folkesjela til å hutre. Nei, /i/vi/i/ må snakke om torsken. Når narrativet om klimaendringer handler om vårt ansvar for komplekst betingede problemer i fjerne strøk, melder hjernen seg gjerne ut. Så det er på tide å ta klimaproblemene inn i stua. 

Noe annet vi må innse er hvor sosialt påvirkelige vi er. Vi tobeinte hårløse er fra historien vår veldig sosiale dyr som tar hint og vink fra andre så fort vi har dem i kikkerten. Det betyr at når miljø er trendy, drar man med seg andre på prosjektet. Kollegaen som sykler til jobb gjør det kanskje mer fristende for deg og. Å se naboen resirkulere er mer effektivt enn den fjongeste reklameplakat. Hvis de eneste som bryr seg om miljø er en og annen raring som står og plukker gjennom søpla (en ellers sosialt uakseptabel handling) er ikke det noe vi ønsker å identifisere oss med. Det er fort gjort å snakke om at “Alle kjører for mye. Alle sløser strøm.” Men det de fleste av oss hører da er at “Dette er greit, for alle gjør det. Dette er normen.” Da taper miljøet, bare fordi vi ikke vil være den eneste ungen i gata med sykkelhjelm på.


Vi må absolutt snakke om klimaendringene. Masse. Hele tiden. Enkelte mener også at å snakke optimistisk undergraver alvoret i situasjonen, og at vi må komme oss over disse teite psykologiske blokkeringene. Men vi som bryr oss om miljøsaken må i alle fall vite om alle verktøyene vi har. Ikke minst må vi anerkjenne menneskehjernen, når vi kan utnytte dens svakheter for å få den med på laget.

Friday, October 14, 2016

Din tid er kommet

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 9.9.16, under vignetten Naturligvis.



Din tid er kommet

En gang var det dinosaurene som regjerte på jorda. Nå er det oss. 

På lærebokbildet av jorda står det fargerike barn og holder hender rundt hele kloden. Men de fleste vet godt hvordan det egentlig ser ut: en blinkende blå kule med grønne felter, og knapt et spor av oss er synlig hvis man suser ut i verdensrommet. Men tar vi geologbrillene på er nok det første bildet riktigere. Kloden er nå så full av spor etter oss og av vår påvirkning at geologer nå vurderer å innføre en ny geologisk epoke: antropocen. Menneskets tidsalder.

Først et kræsjkurs i geologi. Jordas 4,5 milliarder år lange liv deles inn i, fra største til minste enhet, eoner, æraer, perioder, epoker, og aldre. Dette er basert på store omveltninger i forutsetningene for liv, og forutsetningene livet lager. Epokene, den nest minste tidsenheten, har gjerne en størrelsesorden på noen millioner år, og ofte tosifrede millioner. Epoken vi nå er inne i heter holocen, og den begynte for 11 700 år siden, etter siste istid. Men geologene mener at vi hårløse tobeinte nå har forandret kloden i så stor grad at det er på tide å starte neste epoke. 

Tanken har svirret en god stund, før det i forrige uke ble lagt frem en formell anbefaling fra et panel geologer om å endre navnet på vår nåværende epoke. Allerede på åttitallet brukte biologen Eugene Stoermer begrepet for å betegne vår effekt på planeten. Atmosfærekjemiker Paul Crutzen populariserte begrepet i år 2000, og diskusjonen har gått siden om det virkelig står så ille til. Er vi bare selvopptatte? Men nå har altså de formelle prosessene begynt. Nå skal det arbeides med å finne stabile og pålitelige markører og lagres geologisk dokumentasjon før det eventuelt blir offisielt etter en vurdering i den internasjonale kommisjonen for stratigrafi.

Tegnene på vår dominans er allestedsnærværende. Først er restene etter atomprøvesprengningene vi begynte med på femtitallet. De radioaktive sporene kan finnes igjen overalt, som virvlende støv etter et nys ned i feiebrettet. Etter at vi begynte å kunstgjødsle har vi doblet mengden nitrogen og fosfor i jordsmonnet, så i hvert spadetak i våre jordlag er vi tilstede. Sort eksos og særegne karbonpartikler lander ikke bare på vinduene til byfolk, men på snøen som falt i fjor. Det smelter ned i duvende sjø hvor det daler til bunns og blir til sedimentlag som skal bli til stein i neste tidsalder. 

Vi etterlater også mer hverdagslige spor, nemlig plast og kylling. En gang i fremtiden, når vår sivilisasjon har raknet og andre leter etter våre spor, vil vi måtte tilgi forskere for å tro at det var høns som var den dominerende arten. Nå for tiden er det omtrent 19 milliarder av dem, bare 7 milliarder av oss, og siden de havner i søpla og vi destrueres på målrettet vis, blir de oftere fossiler enn oss. 

Ditt hverdagslige yoghurtbeger er et annet tegn på vår tid. Siden plast ikke lar seg nedbryte til spiselige komponenter blir alt som flyter uti havet og alt som flyter her på land bare brutt ned til mindre og mindre biter. Plast som ikke forbrennes blir ikke borte. Den bare fordeler seg tynnere og tynnere, som melis på en sjokoladekake. Det vil skape et gjenkjennelig lag blant svabergets striper, selv om du begynner å kjøpe druer i bomullsnett fra i morgen. For selv om vi skulle snu tilbake til enklere tider er effektene allerede skapt, og de varer fryktelig lenge. 

Enkelte mener begrepet antropocen klinger av dommedag. Nå har vi virkelig gjort det, liksom! Sølt over hele kloden! Å få de irreversible endringene slengt i fjeset kan ta motet fra de fleste. Kanskje gir også begrepet oss for mye makt sett i geologisk tidsskala. Naturen vinner alltid, på et eller annet vis. Andre igjen mener begrepet kan sette omfanget av vår eksistens på dagsorden på en ny måte, og motivere til drastiske endringer i ressursutnyttelse og våre liv i samspill med en levende planet.


Men det er lov å drømme. Kanskje blir antropocen kort, bare en blipp i geologisk tid. Kanskje fikser vi snart nøtta med fornybare materialer og fornybar energi. Et tynt lag med plastmelis før en ny normal. Dinosaurenes endelikt markeres av et tynt lag iridium fra asteroidenedslaget som tok knekken dem. Men den sluttstreken var også begynnelsen på pattedyrenes tid. Kanskje blir linjen som markerer vår ankomst tynn, mens epoken som bærer vårt navn blir lang og blomstrende.

Tilbake til naturen

Denne spalten sto på trykk i Klassekampen 5.8.16, under vignetten Naturligvis.



Tilbake til naturen

Miljøkampen foregår ikke bare i naturen. Den utkjempes også teknologisk. 


I juni var jeg i bryllup. Vielsen fant sted i Botanisk hage på Tøyen, og festen ved Akerselva. Men da de nygifte skulle rulle fra seremoni til sydende fest, var det ikke i en gammel Bentley eller en cabriolet. Nei, de hadde lånt en farkost fra Oslo Transportsykkel. Bruden satt i den digre kassa foran styret, og brudgommen tråkket. Bak dem skrallet hermetikkboksene da de gled gjennom Sofienbergparken. 

Miljøbevisste hippier har vi hatt lenge her i landet, men dette var slettes ikke noe hippiebryllup. Mange av gjestene hang også med i sykkelkortesjen. Bordkortene var festet i søte små krukker med humlevennlige blomsterfrø man kunne ta med hjem, og i en av talene ble det sagt at dette sannelig var en stor vår for brudgommen, som både fikk giftet seg med den beste, og endelig fikk ha bier i byen, i samme sesong. 

Joda, dette paret er kanskje ekstra miljøinteresserte. De to miljøtiltakene nevnt over er begge skritt tilbake mot litt enklere tider: mer natur i byen, og å sykle i steden for å kjøre. Men også teknologi  bidro til å redusere festens fotavtrykk. Invitasjonene gikk ut på e-post, og internettbaserte ønskelister skulle hindre bomkjøp av gaver. 

I disse dager er et fokus på natur og miljø mye mer enn å være naturinteresert eller drømmen om et småbruk. I tillegg til flere grønne opplevelser i hverdagen, omfavner mange moderne miljøbevisste folk også teknologiske muligheter til å bøte på klimaendringene og tenke helhetlig om kloden vår. 

Å lese bøkene sine på Kindle i steden for på papir er på sett og vis et miljøtiltak. Det samme er digitalisering av offentlige tjenester, og effektivisering gjennom mange arbeidsrettede apper. Et eksempel er postens rutebok som ifølge DN sparer posten for 50 millioner kroner i året, og miljøet for 13 millioner utskrifter. Online-møter kan spare oss for mange reiser. Internett og digital kommunikasjon gjør det også mulig at flere eier mindre, siden man kan dele på biler, verktøy og hageutstyr gjennom lokale deleordninger som nå er lette å koordinere. (Men strømforbruket til alle serverne dette krever må også med i regnestykket.)

Teknologi og vitenskap har også bidratt til å skape nye materialer som er lettere nedbrytbare og mer energieffektive. Materialer som er like sterke, men lettere, sparer transportenergi. Og vår kunnskap om planter har ført til påfunn som aeroponics, hvor man dyrker planter uten jord, i flere etasjer. Det gir tilgang på grønt i vanskelig dyrkbare områder, sparer vann, og er arealeffektivt.

All kunnskapen vi har samlet opp mens vi har jobbet på fabrikker, brukt datamaskiner og bygget nye maskiner og verktøy har også gjort sitt for å ta oss med tilbake til landlig idyll. For ekte gammeldags småproduksjon var slett ikke så flott. Da merkevaren /Wonder Bread/ kom på markedet i 1921 var det faktisk et vidunder. Før fabrikkbrødet kom, bragte lokale variasjoner med seg varierende kvalitet, usikre hygieniske forhold, og manglende kontroll over kornparasitter. Med standardiseringen fra fabrikken kunne du være helt sikker på nøyaktig hva som var i brødet ditt, i motsetning til brødet fra lokale bakere som varierte med kornsekk og hvem som var på jobb den dagen. Den samme nyvinningen var noe av det som gjorde McDonald’s til en suksess. Overalt på kloden kunne du få det samme, kjente, trygge og sikre. 

Tankegangen er nesten motsatt nå. Nå fnyser vi av det ensartede brødet, og holder vår steinovnsbakte surdeig av lokalmøllet spelt tett til brystet, for den vet vi i det minste hva det er i! Men sannsynligvis ville vi ikke kunnet glede oss over det uten at vi først hadde lært litt om standardisering av produksjon, hygiene på kjøkkenet, og effektiv distribusjon. Nå som vi har det på plass, kan vi trygt spise setterrømme fra fotturen til Renndølsetra i Innerdalen, for kvalitet og forpakning er like god som i butikken.

Med moderne teknologi og nyvunnen kunnskap dukker det opp nye måter å være miljøvennlig på.


Jeg skal ikke påstå at teknologi kan løse alle miljøproblemene våre, i hvertfall ikke i dag. Vi er nødt til å fire på noen krav og bære de reelle kostnadene av levesettet vårt selv. Teknologi kan slett ikke løse alt. Men på veien må vi bruke alle hjelpemidler vi har, og teknologi er ett av dem. 

Monday, September 05, 2016

Kritisk tenkning for humanistiske konfirmanter

Jeg holder en del foredrag for humanistisk konfirmasjon, og enkelte år snakker jeg også for kursledere. Jeg har laget et foredrag som tar for seg masse illusjoner, hvor lett hjernen din er å lure, eksempler på hvor viktig kildekritkk er, og noen grunnleggende logiske feilslutninger. Foredraget er alltid under arbeid, og mesteparten av manuset finnes i mitt eget hode. Likevel kan det jo være noen ideer eller nyttige tanker for andre der inne.

Jeg legger foredraget på nett, for det er for stort til å sende på e-post til folk, og da kan man heller laste det ned her. Send meg gjerne innspill om du har, på mittfornavn.mittetternavn hos gmail.com.