Monday, September 05, 2016

Kritisk tenkning for humanistiske konfirmanter

Jeg holder en del foredrag for humanistiske konfirmanter, og enkelte år snakker jeg også for kursledere. Jeg har laget et foredrag som tar for seg masse illusjoner, hvor lett hjernen din er å lure, eksempler på hvor viktig kildekritkk er, og noen grunnleggende logiske feilslutninger. Foredraget er alltid under arbeid, og mesteparten av manuset finnes i mitt eget hode. Likevel kan det jo være noen ideer eller nyttige tanker for andre der inne.

Jeg legger foredraget på nett, for det er for stort til å sende på e-post til folk, og da kan man heller laste det ned her. Send meg gjerne innspill om du har, på mittfornavn.mittetternavn hos gmail.com.

Saturday, July 09, 2016

Ned med gratis P

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen fredag 8. juli i spalten Naturligvis. Der hadde den tittelen Bortskjemte bilister.




Bilen din står på offentlig grunn. Hvorfor i all verden skal det være gratis?


Oslo kommune holder på å fjerne rundt 1800 parkeringsplasser i Oslo sentrum for å sikre bedre fremkommelighet for trikk, buss og sykkel. Hurra, roper jeg, kollektivpassasjeren som prøver seg på sykkel på modige dager. Andre ynker seg over at det blir vanskeligere å nne gratis parkering i byen. Jeg synes ikke synd på dem.

Se for deg at du bor i en by, og i gangavstand har du en trivelig park. En solfylt dag tenker du å sette deg på den grønneste ekken, men når du kommer frem er det noen som har dekket arealet med platting, satt opp en låst tønnegrill og hengt kjetting rundt hele greia. Det viser seg at det er en som bor i nærheten som har satt det dit, til eget bruk. Det er jo ikke plass til sånt inne i leiligheten, må vite. Vi som bor i byen må også få grille og ha hage!

Slik klinger bileieres ønsker om gratis beboerparkering i sentrumsområder i Oslo for meg. Hei, byen, jeg har kjøpt meg noe digert som bare kommer meg til gode, men jeg har ikke plass til det på egen eiendom, så dere må nesten ordne med plass til det for meg.

Jo da, en bil har en mer åpenbar nytte- funksjon enn en grill. Men bilen, som gjerne ikke er i bruk 90–95 prosent av tida, tar opp uforholdsmessig stor plass, som blir utilgjengelig for andre. I en bykjerne er det mange om beinet, og mange formål arealet kunne bli brukt til. Så jeg har begynt å lure: Når ble så mye offentlig areal donert vekk til bileiere og følgelig tatt fra oss andre? Hva i huleste gjør boligeiernes biler parkert på veien min?

Vi er så vant med biler langs gatene at det er vanskelig å forestille seg noe annet. Men hvis vi tenker litt prinsipielt, er det egentlig absurd. Tenk på det: Gategrunnen tilhører alle byens borgere, og bør brukes på måter som kommer est mulig til nytte og glede. Men langs de este veiene jeg farter ved, står det privat eiendom henstilt på offentlig grunn, og hindrer min frie ferdsel og effektiv offentlig transport. Likevel synes mange beboere i bykjernen å tenke at de må ha muligheter til å eie egen bil og ha parkeringsplass, i alle fall ifølge kommentarfeltene.

All offentlig plass har en verdi, enten i reell inntekt i leie fra dem som bruker plassen, eller i symbolsk verdiskaping i form av trivelige plasser som gjør byen til et bedre sted å leve. Offentlige parkeringsplasser for privateide biler bringer ikke særlig mye verdi. Ja, enkelte har behov for bil, men bilene er stort sett til plage og ulempe for alle andre enn den som disponerer dem. De tar opp plass, de bråker og de forurenser. Ved at ere bytter til sykkel, kollektivtrafikk eller gange, bedres folkehelsa og bymiljøet.

Hver privateide bil dekker omtrent åtte kvadratmeter som også kunne vært brukt til noe annet. Det ville vært ott om mer av byene ble fylt av fortauskafeer, offentlige benker, plantekasser, alleer med trær, eller sykkel- og bussfelt for raskere fremkommelighet for alle som ferdes der.

Folk later til å tro at parkeringsplass i nærheten av bolig er en menneskerett, men det er det aldeles ikke. Skal man henstille sin private eiendom på offent- lig grunn, burde man faktisk være ansvarlig for kostnaden. Jeg har forståelse for at mange behøver bil i en travel hverdag, men jeg skjønner ikke hvorfor ikke parkeringskostnad innregnes blant prisen av bensin og andre avgifter. Utenfor storbyene har de este hus og blokker enten tilhørende parkeringshus eller egen biloppstillingsplass. Bileiere i byene konkurrerer med enda ere. Parkeringsplass burde begynne å regnes som en egenskap ved en leilighet, som balkong eller ere soverom. Bilister bør begynne å betale for tilhørende parkeringsplass slik vi andre betaler for det arealet vi gjør krav på for oss selv.

Jeg skulle gjerne hatt en privat hageflekk jeg, men jeg kan ikke kjøpe en leilighet uten hage og kreve at kommunen bygger egen park til meg i bakgården. Jeg anerkjenner at jeg må dele på den offentlige parken med andre. Det burde ikke være noe annet for bileierne.

Prinsippet er enkelt. Hver byboer har selv ansvar for å bekoste den eiendommen han eller hun vil disponere alene. Bileiere må slutte å tro at de kan gjøre krav på å kostnadsfritt okkupere mas- sive områder i vår felles by.

Wednesday, May 04, 2016

En søppelfri verden?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 4.5.16 under vignetten Fokus.

For tiden går det rundt en underskriftskampanje på sosiale medier for å forby unødvendig plastemballasje på frukt og grønt. Kampanjen henviser til at svenske butikker selger frukt og grønt helt uten plastemballasje, helt uten problemer. I Oslo har det nå åpnet flere butikker som selger mat emballasjefritt – man bør ta med seg egne glasskrukker og bomullsposer for å handle der. Men er det egentlig så nyttig å avskaffe emballasje?

La oss begynne i de plastløse svenske fruktdiskene. Du husker kanskje den lykkelige tid da du kunne kjøpe mindre mengder enn 500 gram druer i norske butikker? Ifølge Bama ga løsvektsalg svinn på 10–15 prosent, mens når druer nå leveres i stiv plast, er svinnet på omtrent 2 prosent. Tall for andre frukter likner. Varene må også uansett emballeres for transport, om vi ikke vil at alt skal leveres som smoothie. Med korrekt emballasje minsker altså raten av skader og svinn og følgelig kaster vi mindre mat. I Norge har vi også Næringslivets emballasjeoptimeringskomité, som samarbeider med Miljødirektoratet om å sikre fornuftig emballasje på norske varer. Så det er ikke bare opp til plastselgerne.

Svaret på regnestykket ligger i matsvinn: CO2-messig er det verre med svinn enn med plast. Jo da, det finnes unødvendig emballasje. Men slike kampanjer setter ofte streken ved ingen emballasje, ingen søppel, null plast, og ser ikke ut til å reflektere over hva emballasjen faktisk sparer oss. Det finnes også de som forsøker unngå å skape søppel i det hele tatt. Den internasjonale Zero Waste-bevegelsen, som også finnes i Norge, skal ha honnør for å være prinsippfaste og å sette søkelyset på søppel. På Dagsrevyen i høst så vi en søppelfri entusiast som viste frem et Norgesglass med noen plastflak i, som var all søpla hun har skapt i siste halvår. Men i reportasjen fulgte vi henne også til en ferskvaredisk hvor hun ba om kjøttdeig i et medbrakt patentglass. Snakker vi om CO2-utslipp er selve kjøttproduksjonen atskillig verre enn emballasje og transport. Faktisk er det mer CO2-effektivt å kutte kjøtt en dag i uka enn å bare spise lokalprodusert mat. Alle må få velge sine egne kampsaker. Men er saken klima, er søppel underordnet.

Et liknende eksempel er kapselkaffe, som nylig ble forbudt i Hamburg under dekke av miljøvern. Men ser man på hele bildet fra gård til kopp er ikke forbruk av kapsler verre enn filter, fordi det blir mindre svinn av kaffe når man lager en og en kopp. Når man tar med arealbruk, vanning, transportvekt og svinn, står man faktisk igjen med lik miljøeffekt såfremt søpla havner der den skal, ifølge Framtiden i våre hender.

Det er et problem med søppel som havner i naturen. Ikke minst plast, som brytes ned til mikropartikler som hoper seg opp i næringskjedene og har ført til at det knapt finnes en sjøfugl igjen uten plast i magen. Plastforbruket på kloden bør absolutt ned. Og jeg vet at noen nok har naturen nærmest, ikke klimaendringene. Men en komplett søppelfri verden koster foreløpig mye for klimaet. 

Forbrukeres forvirring er forståelig. Dette er komplekse saker. Men miljøbevegelsen må ta ansvar for å faktasjekke alle ledd i kampsakene de tar for seg, ikke minst når det gjelder politiske tiltak. De som kjemper for naturvern framfor klima, må også være tydelige på det. Mitt forslag er CO2-merking som omfatter hele produksjonen og anslått transport, så forbrukere enklere kan velge varer med lave utslipp. Fremelsking av nedbrytbar emballasje vil også bidra, samt å jobbe for at den søpla som finnes, kommer dit den skal. Og dit bør nok også Hamburgs unyttige kapselkaffepolitikk.

Monday, February 22, 2016

Hopp av karusellen!

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 22.2.16 under vignetten Fokus.




Denne uken har både Bergens Tidende og Adresseavisen hatt oppslag med klinisk ernæringsfysiolog og gründer Cathrine Borchsenius, som forteller hvordan bakteriene i magen din, tarmfloraen, kan påvirke vekta di. Det samme har vært skrevet mye om de siste årene: Det er kanskje ikke din feil at du er tykk likevel. Og tarmbakterier ser ut til å være den nye vidunderkuren. 

Oppslagene er et symptom på en uheldig syklus av forskning, formidling og forbrukerinteresser, som du gjør lurt i å lære deg kjennetegnene på. 

Før vi ser nærmere på hype-karusellen kan jeg stadfeste at forskningen på tarmbakterier fremdeles er i barneskoene. Om du klikker deg inn på de relevante studiene, ser du at de stort viser at overvektige har færre typer bakterier i tarmen enn de som er tynne. Men det er ikke helt tydelig enda om det ene forårsaker det andre. Vi vet bare at det er en sammenheng. 

Hittil har vi altså funnet at når det er mange brannmenn til stede, er også brannen større. Men vi vet ennå ikke om det er brannmennene som forårsaker brannen – eller omvendt. 

Ivrige formidlere fyrer dessverre gjerne opp under slike uklare funn. Vi finner stadig nye felter som ser ut til å være av stor interesse, men det er bare første bokstaven i forskningens alfabet. Men mange vitenskapsformidlere griper enhver anledning til å fortelle om noe nytt og spennende. Dette er en vanskelig avveining for formidlere som meg. Det er mye spennende som skjer, men vi vet også at funnene trenger tid. Det samme ser vi i forsideoppslag om løsninger på kreftgåten, som det tar tid å implementere. 

Omtrent her hopper gjerne tilskuddsindustrien på, som de for eksempel gjorde med både vitamintilskudd og antioksidanter. Det er en naturlig følge av formidlingen: Folk som leser om nye funn vil også etterspørre nye produkter. 

Men etter de innledende funnene har forskerne mye arbeid igjen. Ernæringsforskning tar jo for seg svært komplekse systemer, med enorm variasjon iblant oss. Ifølge matjournalisten Michael Pollan er ernæringsvitenskapen nå omtrent der medisinen var da vi drev og amputerte lemmer uten bedøvelse. Vi vet med andre ord ganske lite. Så trauste labarbeidere fortsetter å forske, og finner ut at bildet er mer komplekst. Kanskje var det ikke så nyttig likevel, og kanskje er også det man så at var så lovende, egentlig litt farlig. 

Nylig har vi nådd dette siste stadiet for både vitamintilskudd og antioksidanter. Selv om man kan tenke at det bare er sunt å ta noen tilskudd her og der, viser nyere forskning at nei, det er ikke det. Kroppen er ikke vant med å være så hysterisk sunn som vi prøver å få den til å være nå for tiden. De som spiser greit og tar tilskudd ender stort sett med å produsere veldig dyrt tiss. I tillegg risikerer de at det som ikke skilles ut i urinen hoper seg opp i kroppen, da som gift. Omtrent det samme kan sies om antioksidanter. De ferskeste studiene antyder at overdrevent antioksidantinntak kan hjelpe kreftceller, istedenfor å hindre dem. 

Jeg skriver ikke dette for å kverke din tiltro til det forskerne sier. Følger du statens kostholdsråd (som det finnes god og vedvarende støtte for), går det greit med de fleste. Og vitenskapen er fortsatt det beste verktøyet vi har for å lære om verden. 

Men tarmbakterieforskningen er fremdeles usikker, og jeg låner legen Ben Goldacres ord: «Jeg tror du vil se at det er litt mer komplisert enn som så.» 

Om du kommer over noen som selger kjappe løsninger, burde du tenke på hype-syklusen og holde lommeboka tett til brystet en stund til. 

Friday, February 12, 2016

Today I did something good.




This is me and the researcher Richard Lenski. Notice the giddy and intense smile on my face? That's because he's my own personal hero for the research he's been doing for 25 years. And also, something he wrote kinda changed my life. 

Back in 2008, when I was studying biology, I was just barely getting into thinking about creationism, pseudoscience and skepticism. Then I heard an episode of The Skeptics' Guide to the Universe about a researcher (that's Lenski!) who had actually documented a new and useful trait. That's something creationists usually claim is impossible, since they believe that "mutations only remove information". He's been working on 12 populations (that is, simply 12 different flasks) of the popular bacterium E.coli. And he's kept a frozen family history so to speak, by taking samples from different points in the generations and freezing them at -80°C. 

Since Lenski also kept a frozen fossil record of all the bacterial evolution taking place, and he could actually go back in time by taking an ancestor out of the freezer, and start the experiment again, to see if traits would evolve in the same way. This echoes what Steven Jay Gould suggested in his famous thought experiment "Replaying the tape of life."

Lenski's discovery, that one of his strains of E.coli had a propensity to develop the ability to digest citrate (which has previously been unknown among E.coli), made som creationists quite angry, since this flies in the face of their "No new information from mutations"-idea. And they started pestering him for more details of his results, and finally for the original samples. This letter exchange was to me so delightful and well-written on Lenski's part, that I've had it bookmarked as a go-to smackdown of creationist logic for years. Let me also reiterate how awesome and painstaking the 25 years-and-counting his project is. Every day, bacteria are moved to a new flask (to simulate selection), and often, samples are frozen. Check out the image of his grad student with a fraction of the petri dishes used for a subproject. And the findings make it all worth it, showing us that sometimes, evolution needs a stepping stone to reach the ladder.


Image credit: Lenski's Lab as seen on Wikipedia

And I also thought his research and the letters were so fantastic that I started talking to my friends about it. I was surprised that none of them had heard of it, but I was happy to share. So I started a facebookgroup (which was something entirely different back then, before Pages even existed) called Marit' Science-News Klubb [club], where I posted the highlights of my massive news feed with comments and reflections. 

What I thought would be a small page where 5-8 of my friends could get pickings from my links so I could talk to them about it over lunch, got 60 members during the first day. That was a lot back then! (The "like"-button had just been launched!) And that got me thinking - somebody needs to communicate all these funny and wonderful things scientists are working on. And maybe there should be a level between the slightly nerdy podcasts I listened to, and the enormous feed of science blogs I followed. And Lenski's text showed me that the researchers were ready to put in their share.  

That got my appetite for writing and science communication going, so I started this blog and joined the Student magazine Argument. I also became more interested in science communication as a principle, and went to the skeptic's conference The Amaz!ng Meeting in London the fall of 2009. Soon after that, we established The Norwegian Conference on Science and Skepticism, Kritisk masse, we started a podcast, Saltklypa, I became the president of the Norwegian Skeptics, and I talked to my friends about other projects, such as starting our self-designed university course MNKOM3000 Forskningsformidling og -journalistikk (Science communication and science journalism), which has finally become a permanent member of the University's course lineup, after a three year pilot. And the writing has lead me to interviews with people like Richard Dawkins, Daniel Dennett, Simon Singh, Ben Goldacre, Lawrence Krauss, James Randi, and conversations with Steven Pinker and Hans Rosling, among others.

All this made me gradually change my focus from evolutionary biology to science communication and the role of science in society, and has put me on a completely different track from the one I was on in 2008, when I thought I would become a biology professor. 

Of course, there may well have been other things along the way that could have changed my course if Lenski hadn't written these letters, but in this world, in this playing of the tape, it was his work that changed my course. 

And today, even though I didn't shake his hand because of my huge cold, I got to meet him, take a picture, and tell him about his impact. Isn't that nice?
I'm a bit touched, you guys. 

Saturday, October 17, 2015

Rosinen i laksepølsa

Denne teksten sto på trykk som Fokus-kommentar i Klassekampen 17.10.15. 



Ekspert er ikke en beskyttet tittel. Husk på det når du leser avisa.

I mandagens Aftenposten ble Niels Christian Geelmuyden sitert på følgende påstand: «Det er ingen som forteller folk at når laksen har spist det samme som gris i ti år, blir den gradvis en gris. (...) Laksen har blitt pølse.» Men ordtaket «Du er hva du spiser» ignorerer innsikter fra fysiologi, anatomi, genetikk, ernæring, kjemi og sikkert mange flere fagfelt. Alt som er levende og grønt på kloden spiser i hovedsak det samme, solskinn og vann, og er likevel ikke blitt samme vesen.

Geelmuyden er den siste og mest høylytte av en serie selvproklamerte eksperter som egentlig bare er eksperter i skrekk og gru og ikke i fakta. Mandag kom boka «Sannheten i glasset» på Cappelen Damm, etter den likelydende titulerte «Sannheten på bordet» fra 2013. Hans prosjekt er å formidle at myndighetene ikke passer på oss, og at vi selv må passe oss for det vi spiser. Hvorfor skal vi høre på denne mannen? Kan hvem som helst kalle seg ekspert?

Ja, man kan nesten det. Sosiologer har lenge diskutert hva som gjør en ekspert, og har ofte fokusert på at så lenge mange nok bruker ordet om noen, ja, så er de vel det da. Heldigvis finnes det dissenser: Vitenskapssosiolog Harry Collins har blant annet skrevet boka «Are We All Scientific Experts Now?», og på tross av hva Geelmuyden nok vil at du skal tro, er svaret han kommer frem til «Nei, slett ikke.» Det holder ikke å ha lest masse, hvis du har lest R, T og X, uten A, B og C.

Geelmuydens påstander spenner fra det føre-var-forsiktige til det riv-ut-øynene-riv ruskende gale. Han henviser til enkeltstudier blant kilovis av andre, og han påstår ting uten kontekst, som med kontekst ikke får deg til å rynke på nesen det grann.

Har du noen gang satt tennene i et eplefrø? Det smaker fryktelig bittert. Det inneholder faktisk spor av cyanid, og eplet har vokst slik i årtusener nettopp for at du ikke skal spise kjernen, men legge den fra deg på veien, hvor den kanskje kan få vokse opp til å bli et nytt tre. Men frukten er god og søt og saftig, nettopp så du skal gå på epleslang og ta med frukten videre. Dosen i frø et er likevel lav nok til at det er helt greit å spise et eple med kjerne og hus. I kroppen din er det nemlig ikke slik at gift er gift er gift. Alt avhenger av dose. Vann kan være giftig for kroppen din om du drikker for mye. Naturlig betyr ikke trygt.

Når vi dyrker matvarer i industrialiserte samfunn sprøyter vi ofte med pesticider (pest-drepere), så ikke andre vesener skal spise opp maten vår og den ikke skal bli infisert av skadelige organismer. Vi bruker altså stoffer som er trygge for oss i bruksdosene for å beskytte oss mot farligere saker. Slike avveininger er helt utenfor Geelmuydens idéverden. At det sprøytes med stoffer som kan være giftige slik eplekjerner kan være det, er i hans verden grunn til å slutte å spise epler.

Man bør ha et grunnleggende innsikt i forskningen for å forstå studiene Geelmuyden baserer seg på. Når man ser oppsiktsvekkende påstander må man sikre at man har nok forståelse til å vite hvordan påstanden passer inn i konteksten. Dessverre er det mange for tiden som ramser opp påstander uten å forstå det nyanserende grunnlaget.


Rosinen i den villedende pølsa Geelmuyden prøver å servere oss, er at vi nå kan ha en samtale om ekspertise, om hvorvidt tilliten vi har til kunnskaps- og forvaltningsinstitusjoner er velfundert og om hvordan man burde vurdere beslutninger man skal ta om livet sitt. Men sant å si foretrekker jeg rosiner uten slike mikkmakk-pølser servert av kokker med så rotete kjøkken.

Wednesday, August 19, 2015

Realfag i sekken



Denne teksten sto på trykk på side 2 i Klassekampen 19.08.15, under vignetten Fokus. 


Denne uken legger regjeringen frem sin realfagsstrategi, og Dagsrevyen meldte på søndag at Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil ha mer realfag i barnehagene. Det er et viktig forslag, men det må gjøres på rett måte. Det er ikke faktaene som må på bordet i barnehagen, det er vitenskap som del av kulturen. Naturfag må inn i allmenndannelsen.

Når barnehagens verdigrunnlag gjøres rede for i Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2011), uttrykkes mange av opplysningstidsverdiene: «Menneskelig likeverd, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse og solidaritet er sentrale samfunnsverdier som skal legges til grunn for omsorg, danning, lek og læring i barnehagen.» (s. 11). En påfallende mangel er en henvisning til rasjonalitet og vitenskapelig tenkning.

Der fagområdene som skal dekkes i barnehagen legges frem, står det blant annet i seksjonen for realfag at «Naturen er en kilde til skjønnhetsopplevelser og gir inspirasjon til estetiske uttrykk. Fagområdet skal bidra til at barn blir kjent med og får forståelse for planter og dyr, landskap, årstider og vær. (…) I dette inngår kjærlighet til naturen, forståelse for samspillet i naturen og mellom mennesket og naturen» (s. 44). At vitenskapelighet er en god måte å tilegne seg kunnskap på, kommer ikke frem. Det gjør heller ikke det faktum at man kan ha egne meninger, men ikke egne fakta.

I møte med vaksinefornektere, klimaendringsfornektere og en blomstrende alternativbransje, ser vi hvordan vitenskap som metode forkastes av den ene og den andre. Vitenskapen er bare en mening blant mange, påstås det. Men det er den jo faktisk ikke. Vitenskapelighet er en verdi, på linje med demokrati og menneskerettigheter, i tillegg til en metode som bringer oss gode svar. Som samfunn kan vi velge å lene oss på det objektive, rasjonelle og pålitelige, eller vi kan velge at hver har sin egen sannhet.

Vitenskapelighet er allerede en av verdiene vi tufter samfunnet på. Samfunnsdebatten preges av datadrevne analyser om alt fra effekten av sosiale intervensjoner til lovgivning om prostitusjon. Vi plasserer enorme ressurser i forskning. Norsk industri er tuftet på realfagskunnskap og det tilstrebes fornuftig forvaltning av våre ressurser.

På Dagsrevyen så vi en kunnskapsminister i labfrakk helle natron i en flaske eddik, og øynene til både Isaksen og barna ble store da det veltet opp en skumvulkan. Men dette er bare en liten flik av det som er vitenskap. Et overdrevent fokus på laboratoriet som vitenskapens arena undergraver vitenskapelighet som mål for all vår kunnskapsproduksjon, vår samfunnsdebatt, og vår higen etter en felles objektiv virkelighet borgerne kan ha glede av.

Alle trenger ikke å kunne gjøre vitenskapelig baserte vurderinger selv i møte med helsetilbud, ekspertråd og utredninger. For mange av oss vil det holde lenge å få gode råd av fagpersonell, enten det er en rørlegger, en lege, eller en vitenskapelig komité. Men da må tilliten til den faglig baserte ekspertisen være der. Blant flere tiltak for å bedre realfagskompetansen må vi bygge et samfunn som verdsetter vitenskap uten at alle må forstå hver nyanse.

Det er flott at naturfag kobles til glede og undring for barn. Men vitenskap og rasjonalitet er grunnleggende verdier i vårt samfunn. De bør fremmes som kulturelle verdier, blant de andre opplysningsverdiene vi lener oss på: menneskeverd, individuell frihet og toleranse. Uten vitenskap og rasjonalitet blir den samlingen en relativiserende suppe.